Abort og det religiøse

I år ønsket styret i Menneskeverd å gi meg Livsvernprisen. Det er jeg takknemlig for.

Ikke alle er enige i at jeg burde ha fått prisen, og ikke alle er enige i det jeg står for eller har sagt. Det har jeg selvsagt respekt for.

Greta Aune Jotun (17.1.) og Bernt T. Oftestad (12.2.) spør for eksempel hva jeg mener når jeg har sagt at abortloven er «et nødvendig onde». Etter Jotuns mening bør ikke det «å ta livet av forsvarsløse barn» «verken betegnes som – eller oppfattes som - nødvendig, for det er det så absolutt ikke».

Grunnen til at jeg uttrykker meg slik, er at jeg ikke tror at det blir færre aborter av å forby abort. Både våre egne historiske erfaringer og erfaringer fra mange av de landene i verden som enten praktiserer et forbud mot abort eller har en svært streng abortlovgivning, tyder på at kvinner tar abort uansett. Satt på spissen kan vi derfor si at abortlovgivningen i liten grad påvirker antall aborter – men i stor grad påvirker kvinners helse og dødelighet. Jo mer utrygge abortene er, jo mer går det utover kvinnene.

Men dette betyr selvsagt ikke at det er likegyldig hva slags abortlov vi har, eller at det ikke kan foretas noen endringer i loven. Selv har jeg blant annet vært engasjert i abortlovens paragraf 2c og i spørsmålet om fosterreduksjon. Det kan også gjøres mye for å forebygge uønskede svangerskap og hjelpe kvinner som ønsker å bære frem et barn de opprinnelig ikke hadde planlagt.

Oftestad og Vidar Sætre (17.2.) har også reagert på at jeg i et intervju i Dagen (3.2.) uttalte at man i politisk debatt om abort og bioteknologi bør fremføre «argumenter utenfor det religiøse domenet».

Sætre påstår at jeg har karakterisert religiøse argumenter som useriøse, men det har jeg ikke. Jeg svarte på et spørsmål fra Dagen om hvordan restriktive stemmer kan bli tatt seriøst – og det er noe annet.

Oftestad ser ut til å mene at det ikke er mulig å argumentere for et restriktivt syn på abort eller aktiv dødshjelp uavhengig av en kristen tradisjon. Jeg har respekt for at det synes umulig for han, men det er nå engang et faktum at det skjer. Mennesker, som ikke selv betrakter seg som religiøse eller som har en annen tro enn Oftestad har, argumenterer også for menneskeverd og likeverd.

Og selvsagt kan man fremføre religiøse argumenter i en diskusjon om for eksempel abort. Min erfaring er bare at diskusjon da ofte blir vanskelig i møte med mennesker som ikke deler de samme trosoppfatningene.

Derfor er det som regel bedre å argumentere med mest mulig sekulære premisser, dels fordi de i større utstrekning kan deles og diskuteres av alle, uavhengig av religiøs overbevisning, dels fordi vi lever i et samfunn der lov og rett ikke begrunnes religiøst.

Abort er og blir et etisk dilemma. Jeg har, som en del av mitt engasjement, alltid vært opptatt av å vise respekt for dem som har et absolutt og prinsipielt konsekvent syn – og jeg mener at samfunnet hadde blitt fattigere, dersom disse stemmene stilnet.

Men selv kan jeg ikke rose meg av å ha et så konsistent syn, og det må jeg både leve med og være ærlig om.