MISJON: Verken misjonsfolk ell
...
MISJON: Verken misjonsfolk eller misjonærer er tinnsoldater. De må begeistres. Og det skal så lite til, skriver Hans Aage Gravaas. Foto: Adobe Stock
debatt
Avskiltet?
Del
Noen misjonærer opplever misjonenes egne strategier som mer rigide enn Moseloven. De som tenker litt ��utenfor boksen» møter liten smidighet!

Den kristne kirkes hovedoppdrag er å krysse kulturelle og geografiske grenser med evangeliet. Som konsekvens av lydighet til oppdraget, er mange millioner mennesker kommet til tro.

Nye menigheter er plantet i de fleste verdenshjørner, og kristen tro preger mange lokalsamfunn. Ronald Fangen hadde rett. «Guds menighet er jordens største under!»

Den norske misjonsbevegelsen er i internasjonal målestokk liten. Samtidig har den vært en viktig brikke i det store puslespillet. Norsk misjon har berørt mange mennesker, både nasjonalt og internasjonalt.

Bedehus, menigheter og foreningsliv var ikke bare viktige plattformer for kristen forkynnelse, men også for tidlig nærkontakt med verdenssamfunnet; lenge før reiseliv, teknologi, medier og migrasjon for alvor skjøt fart. Misjonærene - bygdas egne sønner og døtre - kom hjem etter lange opphold i utlandet og fortalte levende fra Sør-Afrika, India, Madagaskar, Kina, Etiopia og andre land.

Deres innsats gjorde noe med samfunnet vårt. Misjonærene ga det norske folk et vindu mot verden.

Tidene endres og med dem arbeidsoppgavene. I dag sender vi langt færre misjonærer enn tidligere. Dette er et tema for en egen debatt som jeg skal la ligge her. Jeg vil heller sette søkelys på den unike ressursen som erfarne norske misjonærer representerer.

Misjonærene har gitt misjonen mye. Samtidig har misjonen investert mye i dem. Store summer er brukt på utsendingenes utdannelse, studielån, opphold, reiser, språkstudier, skoler for misjonærbarn og så videre. Så lenge misjonærers tjenestetid og arbeid står i et rimelig forhold til investeringene, har få hatt innvendinger mot dette.

Men hva gjør man med misjonærene når de kommer hjem? Er de fortsatt betraktet som en ressurs? Det er ingen tvil om at de besitter viktig erfaring og første hånds kjennskap til landene hvor de har tjenestegjort.

Språk, kultur, faglig kompetanse, relasjoner og nettverk er for manges vedkommende imponerende. Noen av dem bekler da også i dag toppjobber ved regionssykehus, i universitetssektoren, bistandssektoren, i politikken eller andre steder. Mange av dem er også fortsatt med som frivillige i kirke og på bedehus lokalt.

Alt dette er vel og bra, men drar misjonen veksler på deres kompetanse i fortsettelsen? Blir de spurt til råds? Blir deres erfaring og nettverk etterspurt? Jeg møter stadig erfarne misjonærer som gir uttrykk for at de opplever seg brukt og avskiltet. Noen av dem beveger seg inn i anonymitetens og taushetens korridorer, og blir dessverre borte fra fellesskapet. Andre gir seg ikke så lett.

Frimodig foreslår de nytt arbeid i landene de har vært! Begeistret og engasjert fremmer de spenstige forslag! De byr også på seg selv! Mange av disse blir avvist med utgangspunkt i «utfasingsbegrepet» som jeg omtalte i en tidligere artikkel i denne spalten.

– Det er ikke vår strategi å arbeide der nå, blir det sagt. Noen misjonærer opplever misjonenes egne strategier som mer rigide enn Moseloven. De som tenker litt «utenfor boksen» møter liten smidighet!

Hva hadde det kostet å gi rom for prosjekter som lå noe på siden av hovedstrategien? Hvorfor avviser man noe som det totalt sett hadde «blitt mer misjon av»?

Mange misjonærer har begeistringens nådegave og er gode på å skape ekstra inntekter. De bygger opp under grasrotengasjementet som misjonsorganisasjonene er helt avhengige av. Noen av dem har unike relasjoner til nasjonale kirker og organisasjoner og som misjonsorganisasjonene ville tjene på å opprettholde.

Møter erfarne misjonærer en kald skulder, skjer det som få er tjent med. Det oppstår nye, «konkurrerende» organisasjoner, enkeltmannsforetak og prosjekter som skaper begeistring hos giverne og som vrir kontantstrømmen vekk fra etablerte organisasjoner, som tappes for kompetanse og ressurser de hadde hatt god bruk for. Verst av alt: de mister mennesker de investerte mye i.

Norsk misjon gjør klokt i å lytte til erfarne misjonærer. Misjonsøkonomien er ikke en statisk størrelse en automatisk kan regne med. Den forutsetter vyer og visjoner som grasrota «tenner på». Verken misjonsfolk eller misjonærer er tinnsoldater. De må begeistres. Og det skal så lite til!

hans aage gravaas,norme,norsk råd for misjon og evangelisering,misjon,misjonærer