Å argumentere om abort og «aktiv dødshjelp»

Om frihet er en menneskerett, har ikke da den enkelte rett til å fylle sin frihet med å ta sitt eget liv?

Organisasjonen «Menneskeverd» gav nylig Kristin Clemet en pris for sin restriktive holdning til abort (Dagen 04.02.20). Ved den anledning oppfordret hun kristne til ikke å bruke argumenter fra sitt religiøse «domene» i striden om abort og andre trusler mot det humane.

Kristne bør altså holde bibeltekster, som for dem er Guds ord, unna abortdebatten. For i den alminnelige offentlighet ser man ikke kristendommens «hellige tekster» på samme måte som de troende. Slik har jeg forstått poenget hos Clemet.

I den kristne tradisjon har bibel (og kirkelære) vært fundamentet for sosialetikken. Derfra har man da også hentet argumenter. Slik skriftbruk kan bli tilfeldig, og dens argumentative kraft er begrenset i et samfunn på vei mot full sekularisering.

Men når kristne har avvist liberal abortpraksis, har grunnprinsippet vært det 5. bud: «Du skal ikke slå i hjel.» Dette budet finnes i bibeltekst (1. Mos 20,14), men samtidig er det allmennmenneskelig.

I ethvert ordnet samfunn gis rett som beskytter menneskeliv og makt til å opprettholde denne retten. I vår tid, i De alminnelige menneskerettigheter heter det: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.» (Art. 3). Å «slå i hjel» er i konflikt med denne retten til liv.

Blant stater tilsluttet FN, blir denne artikkelen oppfattet og tolket på ulike, ja motstridende vis. Her vil jeg ikke forsøke å lansere den «rette» utlegning av art. 3, men i stedet presisere den ut fra norsk lov om selvbestemt abort. Ifølge norsk lov har det ufødte foster ingen «rett til liv» før 12. uke (I Grl § 6 om arvinger til den norske tronen gjøres det imidlertid et unntak).

Ifølge Grl § 2 er staten forpliktet på menneskerettighetene. Om man betegner abortloven som en «nødløsning», slik Clemet gjør, må «nøden» da bestå i en sviktende koherens mellom norsk abortlov og menneskerettighetenes Art. 3. Slik kan det se ut rent semantisk. Men politisk er det nok ikke slik.

Politisk er det Stortinget som bestemmer hvordan menneskerettighetene er å forstå i Norge. Og Høyesterett har for lengst (1981) gitt Stortinget nærmest full frihet fra å skulle rette seg etter eventuelle moralske normer i sin lovgivning. Hvordan Clemet begrunner sin «nødløsning», skjønner jeg ikke helt. Religiøs argumentasjon vil hun ikke bruke.

Lov om selvbestemt abort sikrer kvinnen «frihet og personlig sikkerhet» (inntil fosterets 12. uke). Det vil si «sikkerhet» mot å gjennomføre et svangerskap hun ikke ønsker. I dag arbeider sterke krefter for å utvide tidsrammen for sikring av en slik frihet. Noen vil at kvinnen skal ha en slik rettsikret frihet frem til selve fødselen. Hvilken oppfatning av frihet er det her som er lagt til grunn?

I liberalistisk tradisjon er frihetsbegrepet «tomt». Det betyr at det er nøytralt eller indifferent i forhold til hva man fyller det med. Det gjelder til eksempel ytringsfrihet og religionsfrihet og så videre.

Men likevel setter liberalismen visse grenser for hva friheten kan bli fylt med, og hvordan den da blir praktisert. Den viktigste grensen er det vi kan kalle gjensidighetsprinsippet. Det vil si at individets bruk av egen frihet, må ikke ha et slikt innhold at den rammer eller hindrer andre menneskers bruk av sin frihet.

Gjensidighetsprinsippet kan brukes positivt nettopp i relasjonen til andre mennesker. Man anvender da det vi kan kalle konsensusprinsippet. Når to eller flere er enige både om å ha relasjon til hverandre, og at det innebærer en bestemt praksis man er felles om, foreligger en konsensus.

Den opphever ikke gjensidigheten, men har den tvert imot som forutsetning, siden alle parters frihet blir respektert. Denne modellen blir anvendt både på mikro- og makronivå, i seksualetikken og i politikken.

Lovene i samfunnet anses som uttrykk for «fornuftig konsensus» blant borgerne. Men dette tenkesettet har en alvorlig hake ved seg. Det blir rent formalt. Gjensidig respekt for frihet betyr regulering av den enkeltes frihet.

Men hva er innholdet i en bruk av friheten som må reguleres? Og hva er det konkrete innhold i den praksis som det er konsensus om? Her foreligger det selvsagt et gitt innhold, men hvordan skal det vurderes og ut fra hvilke kriterier? Det er det knapt konsensus om.

Abortloven skal ikke tas opp til vurdering fordi den er forankret i politisk konsensus, blir det hevdet. Innholdet som eksempel det ufødte foster kan man da se bort fra. Men hva med dets frihet til liv? Det anses som et meningsløst spørsmål, for fosteret har ingen egen frihet.

Det er totalt avhengig av sin mor. Og bare hun kan ha frihet. For hun har intellekt og vilje til å foreta et valg. Ikke alle mennesker har slik evne. Dermed har de ikke forutsetninger for frihet, men er avhengig av andre. Har de da «rett til liv»? Ifølge norsk tolkning av menneskerettighetene art. 3 kan de prinsipielt ikke ha det.

Spørsmålet om staten kan gi «aktiv dødshjelp»/eutanasi har meldt seg. Kristin Clement advarer sterkt mot en slik form for radikal liberalisering. Ennå er det mange som står opp mot en slik utvikling. Men ut fra de alminnelige, politisk-ideologiske forutsetninger som gjelder i vårt samfunn, er det vanskelig å argumentere mot «aktiv dødshjelp».

Om frihet er en menneskerett, har ikke da den enkelte rett til å fylle sin frihet med å ta sitt eget liv? Her har gjensidighetsprinsipp ingen relevans. Selvmord hindrer ikke andres frihet. Her gis heller ingen annen form for konsensus enn at vedkommende er enig med seg selv. Men det kan bare vedkommende selv avgjøre.

Kristne vil gjerne argumentere mot «aktiv dødshjelp» ut fra Guds ord. Hvordan vil man argumentere uavhengig av kristen tradisjon, og da ut fra den ideologi som gjelder i vårt liberale samfunn og som kommer klart til uttrykk i abortloven? Det kan kanskje være mulig, men argumentasjonen må komme på bordet. Til nå har jeg ikke sett den.

Ut fra kristen fornuft, som er opplyst av Guds åpenbaring, kan vi bedømme alle moderne ideologier ut fra vårt syn på det humane.

Og da ser vi at de alle munner ut i en eller annen form for «dødshjelp», også slik i liberalismen. Men er samfunnsideologier, som har «dødshjelp» på sin agenda, egentlig humane. Og om de ikke er humane, er de da fornuftige?