Vår tids største kvinnekamp
«Vi må aldri bli oss selv nok, med våre snevre likestillings- utfordringer, når millioner av jenter kjemper for retten til å leve!»
Kvinnedag og kvinnekamp er ord jeg aldri har hatt et nært forhold til. Jeg opplever meg ofte fremmedgjort når kvinner skal ‘ta kampen’ på ulike områder i samfunnet. Det henger nok sammen med kvinnedagens nære bånd til venstresidens kamp for selvbestemt abort.
Kanskje oppleves avstanden større enn den trenger å være, for jeg er svært takknemlig for alle de modige kvinnene som har gått foran meg på viktige områder, slik at jeg har kunnet leve livet mitt med ubegrensede muligheter og med stor grad av likestilling.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Likestillingen som vi tar som en selvfølge i Norge, er på ingen måte en selvfølge i andre land. Det er på tide at vi løfter blikket ut over våre landegrenser og se hvordan mange jenter i verden må kjempe for det mest elementære, nemlig retten til å få leve.
Drap, abort og forsømmelse av jenter er dessverre en realitet i flere deler av verden. Behandlingen de får skyldes at de er jenter og ikke gutter. Å få jentebabyer blir mange ganger sett på som en utgiftspost, og som en belastning for familien. Guttene blir derimot sett på som de som skal forsørge familien og ta ansvar for foreldrene. Problematikken er utbredt i mange land, selv om gjerne India og Kina er land hvor dette er mest utbredt.
Allerede i 2006 konstaterte FN-organet UNICEF at India mister 7000 jentefostre hver eneste dag. Den dystre statistikken er minst like gyldig i dag. Trenden har vært den samme helt siden 1990-tallet og blir bare sterkere, mener den internasjonale hjelpeorganisasjonen Action Aid.
Hverken opplysning, feministisk bevisstgjøring eller fengselsstraff har snudd utviklingen. Ultralydundersøkelser har de siste årene blitt billigere og langt mer tilgjengelige, noe som øker muligheten for å finne jentebabyene. Dette til tross for at det i utgangspunktet skal være ulovlig å opplyse om babyens kjønn. Kvinnens slektninger, og i mange tilfeller svigermor, sørger for å få vite om den gravide skal føde en gutt eller jente. Presset for å abortere et uønsket jentebarn er deretter kolossalt.
Selv om det er mannens sædceller som avgjør hvilket kjønn babyen får, er det likevel kvinnen som ofte må bære skammen av å ikke kunne gi familien et guttebarn.
Jeg vil påstå at kampen for jentene i disse landene er vår tids største likestillingskamp. I vår kultur er det absurd at retten til liv ikke gjelder for jenter. Selv om det iverksettes tiltak som skal motvirke selekteringen, ser man at ønsket om å få guttebabyer ligger dypt i mange lands kulturer.
Granavolden-erklæringen slår fast at Norge skal «ta et internasjonalt initiativ for å motvirke «gendercide». KrF har nå tatt et initiativ til en internasjonal konferanse i samarbeid med FN med et særlig fokus på det store jenteunderskuddet i verden og hvordan dette kan stanses. Jeg er svært glad for at KrF løfter denne saken. Det anslås at det mangler så mange som 126 millioner jentebarn siden 1990 og til i dag.
Det er bred politisk enighet om at selekteringen av jenter er et stort problem og at det kreves politisk vilje for å endre statistikken. 179 land ble ved befolkningskonferansen i Kairo i 1994 enige at man skulle «eliminere alle former for diskriminering mot jentebabyer og årsakene til guttepreferanser». Likevel er dette fortsatt et stort problem i mange land. Det er nå gått 25 år siden Kairo-konferansen, og denne utfordringen har ikke avtatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den generelle abortdebatten blir ofte polarisert og preget av steile fronter. I saken om selektering av jenter er det derimot bred politisk enighet om problemet, noe som gjør det lettere å jobbe fram konkrete tiltak mot problemet. Samtidig som jeg gleder meg over engasjementet for å ikke selektere på kjønn, undres jeg over paradokset ved at vi i stor stil selekterer når det gjelder babyers egenskaper her i Norge.
Barn med påvist Downs syndrom aborteres i 9 av 10 tilfeller. Her har vi en jobb å gjøre ved å skape et større engasjement for denne gruppen. La oss likevel glede oss over den brede politiske enigheten om at jenter og gutter er like mye verdt. Og la oss for all del løfte blikket når vi snakker om likestilling og innse hvor godt det er å vokse opp som jente i Norge. Vi må aldri bli oss selv nok, med våre snevre likestillingsutfordringer, når millioner av jenter kjemper for retten til å leve!
