Har 75 års kamp mot jødehat vært forgjeves?
Forferdelig, men sant. En synlig jødisk identitet i Norge og Europa betyr for første gang på syv tiår et selvstendig risikomoment for den enkelte.
Årsaken til den gift jødehatet i mange hundre år har representert i vår egen verdensdel, er mange og sammensatte. De antijødiske tvangstankene kjenner vi igjen fra historien, i formuleringer som «Jødene styrer mediene og finansmarkedene» og «jødene har for stor makt i verden.»
Den nygamle antisemittismen er vanskelig å bekjempe. Gamle understrømmer i Europas kollektive bevissthet blomstrer i en uhellig allianse med nye former for jødehat. Det spesielle med antisemittismen er at den lever også der jødene ikke er til stede.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mye tyder på at vi nærmest har hatt en berøringsangst i Norge, og ikke våget å debattere antisemittismen før i de senere årene. Nå er det dokumentert at antisemittismen finnes, den brer om seg i omfang, og det må gjøres mer for å bekjempe den.
Veien til dehumanisering går gjennom hatefull tale. Likegyldighet er farlig. Derfor er det viktig å ha en pågående offentlig debatt hvor vi våger å snakke konkret om hvordan dette syn på mennesket kommer til uttrykk i vårt samfunn på ulike måter.
For noen år siden besøkte den Holocaust-overlevende ungarskfødte jøden som i 1949 kom til Norge, Harman Kahan, for første gang stedet for sitt livs mareritt – Auschwitz. Med ordene «jeg har vært én gang i Auschwitz, det får holde,» hadde han tidligere avvist alle invitasjoner.
Nå var han tilbake nettopp for å bidra til at det som skjedde ikke måtte bli glemt. At det aldri må skje igjen. Ikke med noe folk. Han forteller at gjensynet med porten med smijernsløgnen, «Arbeit macht frei» (Frihet gjennom arbeid) var sterkt.
«Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd,» svarte han da han ble spurt om hvorfor han i flere tiår ikke fortalte noen om det han hadde opplevd. I dag opplever han å bli trodd, men i dag må vi også erkjenne at det hat som ga næring til dette europeiske ragnarokket igjen er begynt å vise seg fram.
Denne oktoberdagen sto han nokså alene på Auschwitz-Birkenaus vindfylte slettelandskap. Ved restene av Krematorium I framsier Herman Kahan - den Holocaust-overlevende ungarskfødte jøden - sitt ønske og sitt håp:«La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret for hverandre.»
For som nobelprisvinner Elie Wiesel skriver i forordet til Herman Kahans bok,Lyset og livet:«Glemselen står alltid på fiendens side. Glemselen er fienden.»
75 år etter frigjøringen av dødsleirene hvor om lag seks millioner jøder ble slaktet ned må vi stille spørsmålet «Er historien fra Holocaust i ferd med å gå i glemmeboka.?»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I alle fall i betydningen av at holdningene og ideene som ga grunnlag for gjennomføringen av forsøket på rensingen av jødene som etnisk gruppe fortsatt lever i beste velgående. Arbeidet med historien og minnene må bli noe mer enn å bli konfrontert med et av historiens grusomste kapitler.
Antisemittisme er en temperaturmåler på tilstanden i Europa. Med økt arbeidsledighet, sosioøkonomisk uro slik vi så det under eurokrisen øker antisemittismen.
Utviklingen kan sies å innebære en perspektivforandring i antisemittismens historie i Europa idet det ikke lenger er Holocoaust som danner referanserammen, men temperaturen på konflikten i Midtøsten. Konflikten mellom Israel og palestinerne står som en overgripende tematikk som åpner et rom hvor antisemittiske holdninger lettere kommer til uttrykk.
Den historiske antisemittiske tradisjon med å demonisere jødene overføres på staten Israel. Vi må alle ha et ansvar for å forhindre at norske og vestens jøder gjøres til målgruppe og stilles til ansvar for antisemittisk agitasjon som kommer til uttrykk gjennom en ensidig framstilling av forholdene i det israelske samfunnet i våre medier.
Vi må fortsette arbeidet med å gjennomføre handlingsplanen mot antisemittisme. De unge må bli kjent med historien. Økt kunnskap om forsøket på jødeutryddelsen skaper holdninger.
Men for at 75 års kamp mot antisemittisme ikke skal være forgjeves, må vi også ta et oppgjør med den ensidigheten som preger medienes formidling av forholdene i Israel.
