RESPONDERE: Vi trenger ikke fø
...
RESPONDERE: Vi trenger ikke først og fremst flere vekkelsesmøter, drop-in dåp, oppgradering av gudstjenester, flere smågrupper eller nye strategier. Det vi først og fremst trenger er at vi stopper opp, skriver Kristian Lande. Foto: Adobe Stock
debatt
En gyllen mulighet for Europas kirke?
Del
Israelittene gjorde det som folk flere ganger. Kirkehistorien forteller om flere tilfeller. Er det vår tur nå?

Forrige uke spilte jeg bedriftskamp for Agder Taxi. Mye glede. Mye innsats. Mye armer og ben. Ikke særlig mye kondisjon (taxisjåfører har visst ikke mest av den slags). Vi spilte mot et lag som var noen hakk bedre enn oss, og gikk dermed klokelig ut med en relativt defensiv formasjon. I flere minutter holdt vi nullen, og kom også på et par farlige kontringer.

Men så sprakk det. Ett, to og tre mål i sekken. Et par av dem litt uheldige. Stemningen endret seg. Den ene etter den andre kom med impulsive forslag til hvordan det skulle gå bedre: Slå lange baller! Løp mer! Dribl mer! Hold ballen i laget! Flere i angrep!

… Det endte med at vi kjørte diverse forskjellige taktikker på en gang, og målene rant plutselig inn veldig fort. I feil mål, om noen var i tvil.

Kjenner du deg igjen? Når man står midt i en utfordring er det lett å handle i affekt. I en gruppe kommer det da ofte opp flere spontane ideer og planer, ofte spriker de. Vi glemmer fort å stoppe opp og stille viktige spørsmål: Hvorfor står vi i denne utfordringen? Hva har egentlig skjedd? Hvordan har det påvirket oss? ...og så stille spørsmålet; hva nå?

De fleste av oss har innsett at Europas kirke opplever utfordrende tider. Vi står på et vis midt i et jordskjelv. Antall kristne har sunket drastisk de siste tiårene. Kirkens teologi vingler. Kirkens innflytelse i samfunnet er betraktelig mindre. Reell vekkelse skjer for det meste i diasporamiljøer, ikke blant den jevne europeer.

Det er også mange positive ting, men stikker vi fingeren i jorda, så er og blir situasjonen utfordrende. Det er skrevet mangt om dette, og kommer til å bli skrevet mer. Det jeg har lyst til å ta opp i denne artikkelen er hvordan vi som kirke kan respondere. Og jeg har lyst til å løfte frem noe spennende jeg har fått oppdage mer og mer de siste månedene.

Det spennende er knyttet til Lasuanne Europe 2020. Ikke så mye samlingen i seg selv, men det som er i ferd med å skje rundt denne samlingen. Det skjer noe der som er mye større enn det jeg tror noen av dem som dro det i gang så for seg.

Lausanne-bevegelsen begynte med at Billy Graham for rundt 50 år siden fikk en visjon om å samle misjonsledere fra hele verden for en 10 dagers samling i Lausanne, Sveits.

Samlingen var et svar på datidens situasjon: Hvordan kunne man som evangeliske kirker og misjonsorganisasjoner nå lengre og stå samlet i verdensmisjon, midt i 70-tallets store omveltninger. Utfallet ble blant annet Lausannepakten, en teologisk plattform som den dag i dag er med å definere teologisk enhet og retning, for misjonsbevegelser over hele verden.

Utfallet ble også et fornyet og forsterket fokus på å nå de minst nådde, og på holistisk misjon. Kort sagt kan man si at det Billy Graham og hans medarbeidere initierte var en mulighet for verdens misjonsledere til å samles, stille spørsmålene, lytte, diskutere – og så respondere. Det fikk avgjørende betydning.

Utfordringen i 2020 er sannsynligvis større enn den var i 1974, nå handler det ikke bare om hvordan vi som kirke møter en stor missiologisk utfordring, men kanskje vel så mye om å finne seg selv. Oppgaven er mer enn hvordan vi går med evangeliet til andre steder, den handler om å finne ut hvordan vi er kirke når det som har vært normalen i flere hundre år ikke lenger er det.

Hvor mye av vår identitet som europeisk kirke er bygd på at vi i 1700 år har hatt betydelig innflytelse i samfunnet - vi har fått vært med å prege rett og galt, tradisjoner og kulturliv. Hvor mye er bygd på hvordan vi ytre sett har vært kirke? Hvor mye er bygd på at det er vi som skal lære de andre?

Med dette som bakteppe blir jeg smått entusiastisk over initiativet til Lausanne Europa. Med det historiske bakteppet fra 1974 inviteres det til en prosess som handler om mye mer enn en langhelg i Wisla, Polen. Utrykket er todelt: The Gathering (samlingen) og The Conversation (samtalen).

De 800 som vil være til stede i Polen utfordres nemlig på å involvere 12 av dem de har rundt seg i sitt eget nettverk, i en prosess som skal strekke seg over et drøyt år - med rom for å stille spørsmål, reflektere og lytte til hverandre, og ikke minst Gud. Kan 10.000 kristne europeere klare å gå en slik vandring sammen?

Denne visjonen er mye større enn samlingen i Wisla. Den er mye større enn Lausanne-bevegelsen. Det er en visjon hele den europeiske kirken trenger å ta del i. Det gjelder hver og en av oss. Vi står midt i et jordskjelv, og vi har så lett for å gjøre som bedriftslaget mitt gjorde.

Vi må ikke gjøre det, for vi trenger ikke først og fremst flere vekkelsesmøter, drop-in dåp, oppgradering av gudstjenester, flere smågrupper eller nye strategier. Det vi først og fremst trenger er at vi stopper opp. Observerer. Stiller spørsmål. Samtaler. Lytter. Og så – responderer. Omvendelse kalles det. Israelittene gjorde det som folk flere ganger. Kirkehistorien forteller om flere tilfeller. Er det vår tur nå?

Jeg vil utfordre hver og en av oss til å bruke 2020 på å bli med på denne prosessen, enten du blir direkte involvert eller ikke. Jeg tror det kan bli av avgjørende betydning.

kristian lande,misjon,sport,idrett,fotball,normisjon,tent