«Det må være lov – ja til og m
...
«Det må være lov – ja til og med anbefalelsesverdig – å sette seg mål og ta utfordringer også når det er pensjonen som gir levebrødet», skriver Svein Granerud (bildet). Foto: Birgit Opheim
debatt
Ny på veien
Del
Vi som har hatt vår tjeneste i kristen sammenheng, vet at det er bruk for oss både i kjent terreng og i nytt landskap.

I februar blir jeg pensjonist. Og jeg tilstår gjerne at det er med ambivalente følelser jeg ser at 70-årsmilepelen nærmer seg. For det har jo gått så fort – livet. I unge år var det et hav fram til den alderen jeg nå er på vei inn i. Når jeg nå ser tilbake på seilasen, har den gått raskere enn jeg så for meg. Jeg har fått leve et innholdsrikt liv, med meningsfulle oppgaver og rik anledning til å ta i bruk kunnskap og ferdigheter. Derfor har jeg mye å takke for.

Men så var det den nye status som pensjonist. Den utfordrer. Jeg synes den kommer for tidlig, og at det er mye jeg fortsatt ønsker å bidra med. Når disse tankene får rom, har det slått meg at jeg risikerer å havne i en posisjon jeg ikke ønsker. Jeg tenker på den tilbøyeligheten vi har til å måle vår verdi på det vi gjør, ikke på hva vi er.

Jeg blir skamfull, og husker hvordan jeg har forkynt og undervist om at vår verdi som mennesker ligger i at vi er skapt av Gud og elsket av ham. Vår verdi hviler ikke på våre prestasjoner, Vi klatrer ikke på verdiskalaen ved å legge nye punkter til CV-en.

Vår verdi er konstant, og er forankret i Ham som skapte oss. Nå må jeg anvende denne holdningen på meg selv. Jeg blir ikke mindre verd om helse og alder tar ned aktivitetsnivået. Jeg må leve opp til det jeg har forkynt til andre!

Dette må jeg øve meg i å huske. Og samtidig tenker jeg at det må være lov – ja til og med anbefalelsesverdig – å sette seg mål og ta utfordringer også når det er pensjonen som gir levebrødet.

Jeg er heldig og har god helse. Det er langt fra noen selvfølge, og ingen vet hvor lenge det varer. Men jeg vil bidra og være til nytte. Pensjonister med fartstid sier at det var godt å kunne ligge litt lenger om morgenen. Det er et privilegium jeg er åpen for. Men alt med måte.

Mer tid til familie og venner er også noe en hører om fra dem som er kommet lengre på veien. Det gir også mening. Jeg ser at det nok er noen som med god grunn bør vente å få se mer av meg.

Men altså: en pensjonist har mange muligheter til å gå inn i tjenesteoppgaver. Mulighetene er mangfoldige, og vimpelen over dem alle heter Frivillighet. Et flott ord! Jeg kommanderes ikke, men stiller frivillig til tjeneste.

Vi som har hatt vår tjeneste i kristen sammenheng, vet at det er bruk for oss både i kjent terreng og i nytt landskap. Derfor gleder jeg meg over å fortsette som forkynner og å være tilgjengelig for ulike oppdrag i den sammenheng hvor jeg har hatt min tjeneste til nå. Og jeg er åpen for å lære nytt og våge det som er ukjent.

Så det er litt dobbelt, det her: Jeg tar med meg kunnskap og erfaring inn i oppgaver jeg kjenner. Og samtidig går jeg inn i en ny fase, og har en klar opplevelse av å være «ny på veien».

Det var jo slik vi i min ungdom omtalte dem som tok de første skritt på troens vei, og jeg kjenner det gir god mening å bruke uttrykket også om det nye veistykket jeg begynner på en måneds tid.

Så når vi møtes lengre framme på veien, må du gjerne spørre hvordan det går!

svein granerud,normisjon,frivillighet,frivillig,pensjonist