Kunsten å provosere – og bli provosert

I 1989 handlet det om noen vers. I 2005 om tegninger, og i 2019 om en bok. Men har vi egentlig lært noe?

Koranen oppfattes av troende muslimer som diktert av Gud setning for setning, bokstav for bokstav, ja, til og med lyd for lyd. Altså omtrent så hellig som noe kan bli for et menneske. Men trenger den dermed en spesiell lovbeskyttelse? Som alle må rette seg etter? Også de som ikke tror Koranen er en hellig bok?

Det er selvsagt vanskelig å lage lover for hellige ting. For det første er det meget tvilsomt om det er ønskelig. Og for det andre: hvordan skal slike lover i tilfelle være? For skal straffen utmåles ut fra graden av hellighet? Eller skal lovene handle om hvilke typer krenkelser som skal være straffbare? Skal det for eksempel være forbudt å tenne på, men tillatt å kaste i søpla eller tråkke på?

Og skal det være forbudt å tenne på hellige bøker, men tillatt å brenne flagg? Og ikke minst: Skal det være avgjørende hvilken intensjon de som provoserer, ødelegger eller gjør narr av, har?

Jeg opplever at mange syns det burde vært forbud mot å brenne Koranen. Politidirektøren sendte ut en ordre som sa nettopp det. Mens jeg mener vi trenger de som gjør narr av, provoserer og setter ting på spissen. Ikke minst i forhold til det som betraktes som «hellig» i et samfunn/kultur/religion. Det er i diktaturer at «majestetsfornærmelser» er forbudt. Naturlig nok. For der eier staten/ideologien hele sannheten, og maktapparatet fungerer slik at deres sannhet alltid trumfer vanlige folks tanker.

Derfor straffes satire og provokasjoner hardt i samfunn styrt av diktatorer. Det er også slik at de fleste «muslimske stater» i praksis fungerer som diktaturer med sterk sammenblanding av sekulær og religiøs makt.

Så kanskje var det to ulike kulturer og samfunnssyn som møttes på torget i Kristiansand en novemberdag i 2019. For da markerte SIAN sin avsky mot innholdet i Koranen, og sin frykt for Islamsk påvirkning i Norge gjennom å kaste Koranen i søpla og brenne den. Dette ble kunngjort i aviser på forhånd med både steds og tidsangivelser.

Dagen før koranbrenningen sendte politidirektøren ut en ordre til politiet i Kristiansand der det stod at de skulle stoppe offentlig «skjending av koranen» før det skjedde. Et utrolig sterkt utspill, som samtidig var grunnlovsstridig. Men alt tyder på at politidirektørens ordre kom på bakgrunn av rykter om sterk mobilisering på muslimsk side med blant annet trusler om våpenbruk hvis Koranen ble påtent. Politidirektøren ble kraftig kritisert da ordren ble kjent, fordi det selvsagt ikke er forbudt å brenne bøker i Norge. Ordren ble da også i etterkant trukket tilbake av justisministeren.

Jeg tror de muslimske motdemonstrantene ikke først og fremst var motivert ut fra dyp respekt for sin hellige bok. Men mer fordi mange av dem var frustrerte og mistilpassede menn/ungdom som ønsket å markere styrke i møte med noen som våget å hetse/krenke dem og deres hellige bok.

Og når de grep til vold mot de som skjendet Koranen, så handlet det om at de var preget av en æreskultur, der du har ansvar for å hevne de som krenker deg/din familie/din tro/din kultur. For bare slik kan din tidligere status/ære gjenopprettes. Mens vestlige verdier, som respekt og toleranse, oppleves som ettergivenhet og svakhet.

Derfor tenker jeg at vi på torvet i Kristiansand fikk demonstrert en annen tenkemåte enn den som finnes i den vestlige kulturtradisjonen. For i den tradisjonen beskrives gjerne helten som den som ofrer seg for noe større, og som til og med er villig til å dø for vennene sine. Mens i islamsk/arabisk kulturtradisjon er helten derimot den som hevner seg og gjenoppretter de krenkedes ære. Derfor ser vi også at mange muslimer reagerer på provokasjoner og krenkelser med nye og verre provokasjoner og krenkelser.

Det har vi for eksempel sett gjennom flaggbrenning, drapstrusler og ambassadeangrep etter ulike krenkelser av Koranen og dens profet. Og det blir bare tragikomisk når Norges ambassadør i Pakistan kalles inn på teppet og velger å beklage koranbrenningen i sterke ordelag. Særlig når vi vet hvordan Pakistan behandler egne innbyggere som slåss for ytringsfrihet, eller framhever Jesus foran Muhammed. De dreper dem. Eller de tillater at mobben dreper dem, mens politiet ser på.

Og det ble ikke bedre da Ap-politiker Mona Dia, som sitter i bystyret i Kristiansand, laget en aksjon for å få inn penger til å betale boten for de som gikk til voldelig angrep på politi og koranskjenderne.

I etterkant har jeg begynt å lure: Har vi ikke lært noe som helst etter «Sataniske vers» og karikaturtegningene? Skal vold og trusler aksepteres og unnskyldes fordi noen føler seg krenket? Vi vet jo alle at viktige debatter og problemstillinger medfører at noen føler seg krenket. Vi vil vel ikke at folk som prinsipp skal velge taushet i frykt for at noen blir såret?

Jeg mener vi ikke kan la oss kneble av trusler. Selv om det er lett å mislike noen av ytringsfrihetens konsekvenser. Men det er når det testes ut hvor langt ytringsfriheten rekker, at vi trenger å forsvare den. For ufarlige floskler og politisk korrekte ytringer trenger ingen forsvar.

Det finnes både troende og sekulære muslimer som kritiserer religionen/kulturen sin. Det er de som trenger vår støtte. For de er under trippelt press. Innad fra sine religiøse ledere, sin familie og andre troende muslimer. Der risikerer de utstøtelse og harde straffer. Hvis de går ut offentlig med sin kritikk av interne forhold, risikerer de i tillegg å bli tatt til inntekt for muslimhatere på ytre høyre fløy. Og for det tredje får de også liten støtte fra venstresiden i norsk politikk. Fordi de har som sitt helligste bud å ikke kritisere minoriteter som de mener er utsatte og sårbare grupper pr definisjon.

Selv om vi kan være dypt uenige i det som sies, er det den frie tanke og meningsutveksling som kan skape bedre samfunn. Det er det vi bør stå opp for, og heie på.