Tro mot seg selv eller tro mot Gud?

Det finnes noe som er mye viktigere enn å «være tro mot seg selv». Og det er å være tro mot Gud.

I et debattinnlegg 20. desember skriver Elisabeth Meling og Sara Myhrer i Skeivt kristent nettverk: «Enkelte kristne ledere og følgere har en tendens til å definere hva som er riktig kristen tro ut i fra sine egne overbevisninger og tolkninger.»

Ja, huff, så fælt at noen kristne ledere har egne meninger om hva som er rett tro. Som om dette ikke gjelder Meling og Myhre. Er det ikke ironisk at de selv ikke forstår at de selv definerer hva som er riktig kristen tro ut ifra egne overbevisninger og tolkninger?

Meling og Myhrer gjentar det samme udokumenterbare mantraet om at konservativ sjelesorg for homofile er skadelig. De antar videre at en slik sjelesorg handler om å endre noens legning, og spør om man er sikker på at den som kommer til sjelesorg ønsker det? Vel, det er jo i så fall ikke vanskeligere enn å spørre vedkommende.

Nylig hadde både VG og Dagen en sak med en homofil kristen som er med i samme menighet som meg, og som faktisk er sterkt imot et forbud mot homoterapi. For da vil kanskje samtaler han har hatt med andre kristne om homofile følelser i fremtiden være forbudt. Selv om han føler at dette har vært nyttig for ham.

Men for Meling og Myhrer holder det ikke at noen faktisk ønsker en endring. For de fortsetter med å spørre: «Er det da frivillig om det i underbevisstheten er på bakgrunn av andres innflytelse?» Men når ble det at andre har påvirket noens meninger ensbetydende med at man ikke har tatt et frivillig valg?

Her virker det som om Meling og Myhre antar at det finnes meninger som man har helt upåvirket av noen andre. Det finnes selvsagt ikke. Vi blir alle påvirket av andre når det gjelder alle våre meninger.

Og vi må selv ta frie valg om hva vi skal tro. Meling og Myhre bedriver jo nettopp meningspåvirkning gjennom sitt debattinnlegg, så hvis noen blir påvirket av deres innlegg, er det da frivillig, gitt deres antakelser?

Ifølge Meling og Myhre er sjelesorgrommet ikke et rom for sjelesørgerens trosoverbevisning. Sjelesørgeren må holde kjeft når det kommer til hva vedkommende tror. Men er det ikke naivt å anta at det å stenge for sjelesørgerens trosoverbevisning er mulig? De som kommer til sjelesorg har ofte mange spørsmål.

Dersom sjelesørgeren for eksempel får spørsmål om hva hun eller han tenker om homofilt samliv, skal da vedkommende nekte å svare og heller i god Carl Rogers-stil rette fokus på hva den forvirrede personen selv tenker?

En slik sjelesorg vil selvsagt ikke være nøytral, men innebære at man oppmuntrer mennesker til å leve ut hva enn de selv måtte føle på, for det viktigste er tydeligvis å være tro mot seg selv. Hva om vedkommende som kom til sjelesorg var en ektemann som tidvis kjente på følelser for en annen enn den han var gift med?

Skal da sjelesørgeren bare passivt oppmuntre vedkommende til utroskap, fordi sjelesorgrommet ikke er «et rom for sjelesørgerens trosoverbevisning», slik Meling og Myhre hevder? En slik sjelesorg henger selvsagt heller ikke sammen med hva Bibelen sier om veiledning, der det gjentatte ganger blir formant og veiledet ut fra Bibelen som autoritet.

Meling og Myhre startet innlegget sitt med overskriften «Skeive har også trosfrihet», slik de også avslutter det. Men finnes det i det hele tatt noen som nekter skeive trosfrihet? Så vidt jeg vet kan de tro på hva de vil i Norge.

Dermed slår Meling og Myhre inn åpne dører. Men for Meling og Myhre handler dette tydeligvis om å ikke «måtte undertrykke den vi er». For Jesus handlet derimot det kristne livet om å ta opp sitt kors og fornekte oss selv. (Luk 9:23).

Dette gjelder enten vi kjenner på homofile følelser eller andre følelser som kan villede oss til å ta valg som bryter med hva Bibelen sier om rett og galt. Da gjelder det å ikke bli lurt av det postmoderne narrativet om at det viktigste er å «være tro mot ens autentiske selv», som om det å leve ut sine egne, skiftende følelser var det viktige.

Det finnes noe som er mye viktigere enn å «være tro mot seg selv». Og det er å være tro mot Gud. I julen feirer vi at det kom en frelser til jord som ikke ga etter for fristelser for å «være tro mot seg selv». Det var noe som var viktigere, og det var å være tro mot Gud. Vi var helt avhengig av at vår frelser heller var tro mot Gud, så la oss følge frelserens eksempel!