Er vi på rett ambisjonsnivå i rusfeltet?

Skal heroin sponses av skattebetalerne? Skal statlige medikamenter, som fører til livslang avhengighet, betales av fellesskapets midler? Dagens debatt har et overdrevet fokus på skadereduksjon, og ikke rusfrihet.

Skadereduksjon fremfor rusfrihet og tilfriskning? Vår påstand er at rusmisbrukere ikke trenger politikere og fagfolk som gir mer rusmidler og medikamenter i mangel på andre gode løsninger.

De trenger gode fagpersoner og mennesker som viser en annen vei, og som har tro på at de kan lykkes. De trenger en behandling og et ettervern hvor de kan få nye, trygge fellesskap, omsorg, mestring og bli speilet på gode verdier.

Det å være i et miljø hvor man får sunne holdninger til livet og ikke minst være et sted hvor de kan bli ansvarliggjort, kan være med på å bane vei for en ny identitet, og kan i neste runde bidra til at nederlagshistorier kan bli suksesshistorier.

Rusmisbrukere fikk pasientrettigheter i 2004, og alle skulle få rett til behandling. Pendelen svingte fra kommunalt ansvar med omsorgsinstitusjoner og ideelle virksomheter til mer spesialisert behandling og flere medikamenter.

Nå svinger pendelen tilbake til kommunen, da det argumenteres for at behandling skal skje der brukeren bor, med fokus på aktivitet, nettverk og integrering. Det er gode signaler, men parallelt har fokuset på skadereduksjon også økt og det har vært kuttet i antall døgnplasser. Det bekymrer oss.

Regjeringen har i sin politiske plattform stadfestet ambisjoner om et prøveprosjekt hvor det skal deles ut statlig heroin til rusavhengige. Det er anslått at 400 rusavhengige kan være aktuelle for ordningen. Er det riktig at skattebetaleres penger skal brukes til dette?

Heroinlegalisering forsvares som et skadereduserende tiltak som stabiliser rusmisbrukerens situasjon og reduserer kriminell atferd. En rapport fra SIRUS påpeker også at flere daglige heroininjeksjoner slik det statlige forsøket forutsetter, vil kunne medføre komplikasjoner i form av overdoser, nedsatt kognisjon og andre komplikasjoner knyttet til injeksjonene.

Vi kan ikke se at det er faglige holdepunkt for å dele ut dette, tvert imot. I tillegg har det en etisk problemstilling med at staten distribuerer rusmidler. Er det etisk forsvarlig for regjeringen å dele ut mengder av medikamenter på statens regning uten videre effekt?

Rusfeltet har vært omdiskutert, preget av ulike ideologier og meninger. Det har vært forsøkt ulike behandlinger, fra svært rigide rammer til en behandling som ikke stiller krav om rusfrihet slik som i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Sistnevnte fører til en økt grad av sidemisbruk, noe den siste LAR-rapporten viser, i tillegg til en økning av overdoser av metadon og ande opiater. Det lekker rusmidler på gata og brukerne selger og bytter dosene sine, noe som er bekymringsfullt.

Da LAR ble startet var tanken at dette skulle hjelpe 400 av de tyngste brukerne, men nå er det over 8000 rusavhengige i LAR og kun 2 av 10 er i aktivitet, og kun 11 prosent har psykososial oppfølging. For øyeblikket er det heller ingen kriterier om at du ikke skal bruke andre medikamenter ved siden av for å beholde LAR-medisinene dine.

Selv om noen trenger skadereduserende tiltak, mener vi ikke at vi kan ikke legge ruspolitikken opp for en marginalisert gruppe. Det å gi medikamenter som en del av en nedtrapping, kan være en god løsning for de tyngste brukerne, men hovedfokuset mener vi bør være på medikamentfri behandling og gode ettervernstilbud.

Når unge mennesker rapporterer at de får tilbud om LAR uten først å ha fått tilbud om medikamentfri behandling, er det hårreisende. Det er en enorm økning av medikamenter de siste årene i Norge på flere nivåer.

I tillegg får vi høre historier om at unge mennesker som aldri har vært avhengige av opiater, men for eksempel amfetamin, får tilbud om LAR. Hvor er logikken og hvor er kvaliteten på behandlingen? Mange eksempler vi blir kjent med er langt fra faglig forsvarlig.

Det de tyngre rusavhengige trenger er langvarig behandling og oppfølging, og ikke sterke vanedannende medikamenter, som gir en rekke bivirkninger og trigger rustrang. De trenger først og fremst tid i behandling, fellesskap og mestring, identitetsskapende miljøer, som igjen kan bidra til tilfriskning.

Og i lys av et Recovery-perspektiv, er det viktig å lytte til hva brukeren mener gir tilfriskning. En som er rusavhengig vil ofte ha mer medikamenter uten at det hverken er faglig forsvarlig eller bidrar til økt livskvalitet.

Å tenke at brukerne skal bli lyttet til å bli inkludert, handler ikke om å gi ut mer medikamenter til de som vil ha, men å vise en ny retning og samtidig inkludere mennesker i fellesskap. Å undersøke hva en brukeren kan og drømmer om, og tilrettelegge for dette, og tilby rusfrie arenaer for mestring vil være mye viktigere enn å tilrettelegge for arenaer med enda mer rusmidler.

Det siste vil føre til ytterligere stigmatisering og utenforskap, men inkludering hvor man får være til nytte kan føre til tilhørighet, en ny identitet, mening og selvutvikling.

I et land hvor medikamentbruken øker og stadig flere ruser seg, og også en klar økning blant ungdom, kan vi stille spørsmål om vi har rett ambisjonsnivå, eller om vi har mistet kompasset underveis?

Vårt håp er at Norge som nasjon fortsatt i stor grad kan bidra til, og også kommunisere, at det er mulig å bli rusfri uten å kaste inn en løsning med mer medikamenter og rusmidler til mennesker som trenger å høre at det nytter å bli rusfri. Vi har nettopp mange eksempler på det! Om du ikke klarer i første runde, så prøv igjen.

Det er håp i hengende snøre! Eller som Evangeliesenteret sier: Ennå er det håp!