Alf Prøysens trosbekjennelse

Dette er faktisk den klareste og tydeligste kristne referansen i hele Alf Prøysens forfatterskap.

Det satt et stykke inne før «Julekveldsvise» av Alf Prøysen fikk plass i norsk salmebok, og fremdeles er det de som spør seg om Alf Prøysen «egentlig» var kristen. Det beste svaret på dette ga han kanskje selv i den aller første teksten han fikk på trykk. Det var diktet «Røde geranier», og det sto i september-nummeret til bladet «Kooperatøren» i 1938.

«Kooperatøren» var medlemsbladet til Norges Kooperative Landsforening, og ble sendt hjem til alle som var medlemmer av samvirkelaget. Innholdet var en lett blanding av forbrukerstoff og rent «ukebladstoff» – små dikt og viser og små fortellinger. Litteraturhistorisk er ikke diktet interessant som annet enn den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk.

Det er ikke et dikt som peker seg ut på noen som helst måte når det gjelder litterær kvalitet. Prøysen selv skal senere ha beskrevet det som «noe sentimentalt rør fra ende til annen» – samtidig som han var stolt over å ha fått det på trykk. Det var Prøysens venn og mentor Knut Fjæstad som hadde sendt inn dette og et par andre tekster til bladet.

Diktet består av fire vers på fire linjer hver. Det går på rim, men er skrevet på et forholdsvis stivt bokmål. Senere skulle Prøysen skrive tekstene sine på Ringsaker-dialekt.

Det som gjør diktet interessant, er den tydelige, kristne påvirkningen som preger det.

Røde geranier, varme og brennende skapt i en vårdag på regnbuens bro og som et luende bud kom de sendende, stenket i solglød og badet i blod. Røde geranier, blyge som ternene, hviskende sveinen sitt myke ­«farvel».

Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende vuggende barnet den seneste kveld. Røde geranier! Gi meg din ­glødende livsgnist på ungdommens ­rastløse vei.

Lær meg å minnes et kors og en blødende skikkelse opphengt til frelse for meg. Barnslig jeg folder de barkede hender, synes med ett hele verden er min. Røde geranier, varme og ­brennende, blomstrer og blør bak den ­hvite gardin.

Det er lett å finne de kristne referansene i dette diktet. I det første verset skriver han om «regnbuens bro». I kristen tradisjon har regnbuen vært et håpets symbol som det tegnet Gud satte på himmelen etter syndfloden og Noas ark. Men den kan ikke sies å ha vært noe sentralt, kristent symbol. I de to siste linjene i det samme verset er derfor den kristne påvirkningen mer påtagelig. Her finner man referanser som minner både om pinsen («luende bud»; ildtungene på apostlenes hoder) og om påskebudskapet («badet i blod»; Jesu død på korset på Golgata).

Man skal heller ikke se bort fra at koblingen mellom blod og ild er en arv fra et miljø Alf Prøysen hentet mye påvirkning fra som ung – frelsessoldatene i Brumunddal. Frelsesarmeens motto er nettopp «Blod og ild», og er en henvisning til Jesu blod og Den hellige Ånds ild.

Det sterkeste uttrykket for kristen påvirkning finner man likevel i det tredje verset, når dikteren vil at blomsten skal lære ham «… å minnes et kors og en blødende/skikkelse opphengt til frelse for meg».

Dette er faktisk den klareste og tydeligste kristne referansen i hele Alf Prøysens forfatterskap. I tekster som «Julekveldsvisa» og «Du ska få en dag i mårå» antydes nok både den kristne julefortellingen og det kristne håpet. Men når det henvises til korset og han som hang der «til frelse for meg», er det liksom ingenting å prute med. Da gjenstår bare det å folde hendene, slik dikteren gjør i det siste verset.

I ettertid skal Prøysen som nevnt ha sagt om dette diktet at var «noe sentimentalt rør fra ende til annen». Men var det hans oppriktige mening? Alf Prøysen kunne fort bli blyg på egne vegne når det var snakk om tekstene hans. Om romanen «Trost i taklampa», som er en nokså krass, sosial fortelling, sa han i ettertid at det bare var noe tull han hadde smørt sammen.

Det kan virke som om slik nivellering var en måte å beskytte seg på når han møtte kritikk. For han fikk mye kritikk for «Trost i taklampa», akkurat som han fikk det for diktet om de røde geraniene. «Kooperatøren» var et blad mange leste, og det å se en tekst fra en de kjente på trykk genererte misunnelse og det Prøysen senere kalte «kaldflir». For selvfølgelig var ikke dette noe han hadde skrevet sjøl; ånei, dette var avskrift fra en av de store dikterne.

Enda verre ble det da novellen «Skolisser» kom på trykk i et nytt nummer av «Kooperatøren». Etter en stund var det blitt slik at bare noen sa «Røde geranier», så gaplo folk. Men Knut Fjæstad fortsatte å sende inn tekster på vegne av Alf, og i 1939 sto ytterligere fire dikt av Prøysen på trykk i Arbeidermagasinet.

For de to første tekstene til «Kooperatøren» fikk Alf Prøysen et honorar på 20 kroner. Det var en halv månedslønn den gangen. For pengene kjøpte han seg en regnfrakk og restopplaget av bladet der diktet hadde stått. Kanskje ville han sikre seg at ikke diktet ble lest av enda flere? Samtidig flyttet han fra Ringsaker til Ullensaker og senere til Sørum.

Men han glemte ikke bladet «Kooperatøren». Fra 1950 og i ti år framover redigerte han en barnespalte i dette bladet, og fra 1952 og utover kom de første fortellingene om Teskjekjerringa på trykk i det samme bladet. Da var han for lengst en kjent forfatter, sanger og barnetimeonkel. Litteratur: Enstad, Nils-Petter: I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010).