Hvilken elefant?
Etter å ha sett høringen i Stortinget 5. november, med hovedfokus på konverteringsterapi, har jeg undret meg spesielt over følgende: I den åpne høringen deltok en homofil mann fra et muslimsk miljø.
Han var svært opprørt over det han hadde vært utsatt for av trusler, trakassering og forsøk på tvangskonvertering i sitt muslimske miljø. Så hvorfor går slike miljø «under radaren» når temaet diskuteres?
Hvorfor var ikke en imam representert fra det muslimske miljøet i den påfølgende NRK-debatten? Hvorfor tør/vil ingen kirkeledere, politikere og andre som engasjerer seg med sterke følelser rundt temaet stille kritiske spørsmål til et slikt religiøst miljø?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er kjent at homofile, i muslimske land, blir drept ved å kastes ut fra høye bygninger, eller fengslet. Er det ikke da viktig å ta et oppgjør med ulike former for trakassering også i Norge? Nei, tydeligvis ikke. I stedet for å se nærmere på hvordan homofile blir presset og forsøkt tvangskonvertert i vårt eget land, blir kun konservative kristne målskiven for kritikk.
De kan man visst herse med som en «ufarlig» gruppe. Og her refereres det spesielt til et miljø som i respekt og kjærlighet er på tilbudssiden for alle typer mennesker som ønsker hjelp til å bearbeide sår som livet har gitt.
Fra dette miljøet blir nå en raus, empatisk fengselsprest truet med å miste jobben; en mann med høy kompetanse i sjelesorg og mellommenneskelige relasjoner. Han blir gjort til syndebukk i en kritikk som kanskje burde rettes i en helt annen retning.
Jeg har aldri sett noen som har berørt dette paradokset! I stedet har jeg som kirkepolitiker sett stor berøringsangst i forhold til kritikk i andre retninger enn mot konservative kristne.
Det er en stor elefant i rommet, men alle later som om den ikke er der. Elefanten heter kanskje islam? Jeg snakker åpent også om slike tema med mine muslimske venner.
De våger å være kritiske til eget religiøst miljø. Hvorfor er dette tabu i vår offentlige debatt?
