Barn må få oppfylt sine lovfestede rettigheter
For tretti år siden fikk vi FNs konvensjon for barnets rettigheter. Den har gitt oss et nytt syn på barn og unges rolle i samfunnet, og har vært viktig for barns rettssikkerhet.
En sentral rettighet er barns rett til å bli hørt i alle saker som angår dem. Likevel har vi en vei å gå for at barn får en reell stemme der det trengs.
Barns rettigheter står sterkt i Norge. Vi fikk verdens første barneombud i 1981. Det har nå spredd seg til over 70 land. I 2003 ble barnekonvensjonen norsk lov og i 2014 kom sentrale rettigheter for barn inn i grunnloven:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Staten har et særlig ansvar for at barn beskyttes mot vold og får ivaretatt sin rettsikkerhet.
- Barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. Dette gjelder både på individ- og systemnivå.
- Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som angår barn.
- Staten skal sikre barnets utvikling og vern om sin personlige integritet.
Barnekonvensjonen har gjort noe med samfunnet vårt og hvordan vi ser på barn. Etter at rettighetene ble en del av norsk lov, har omtalen om barns rettigheter i media og i domstolen akselerert. I domstolene i dag blir konvensjonen aktivt brukt i saker som berører barn. Her har Høyesterett spilt en viktig rolle. Vi hadde ikke hatt en så offensiv politikk mot vold og overgrep uten at vi hadde fått løftet barnet som eget rettssubjekt – med egne rettigheter - og med et særlig vern mot vold og misbruk.
Men en del utfordringer er her fortsatt. Opplever barn brudd på rettighetene, har de ingen steder å gå. Det er forskjell på å ha rett og få rett. Hvor skal de klage hvis foreldrene publiserer bilder av dem uten samtykke? Selv om barn har rett på privatliv, har de ingen steder å klage.
Barns rettigheter, som barns rett til å bli hørt, blir ikke godt nok ivaretatt i offentlige utredninger. Jeg har de siste årene sett omfattende offentlige utredninger med stor betydning for barn, hvor barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt.
En forklaring er at regjeringen ikke har stilt krav til barns deltakelse i mandatene. Utvalgene prioriterer derfor ikke å innhente barns stemmer i saker som angår dem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette gjelder for barnevernlovutvalget, familievernutvalget, forvaltningslovsutvalget og åpenhetsutvalget. Utvalgene må få informasjon fra regjeringen om at det er et krav å vurdere konsekvenser for barns rettigheter. Å lytte til barn er en forutsetning for å finne ut hvor skoen trykker. Hvis ikke risikerer vi å sette i gang tiltak som ikke virker – og vi kaster penger ut vinduet.
Når barns rettigheter er tatt direkte inn i særlovene, som for eksempel opplæringsloven, blir det gjort vurderinger og beslutninger basert på disse. En tilsvarende presisering mangler vi på helseområdet. Jeg ser at dette har stor betydning for hvordan barn blir vurdert og behandlet i det offentlige. De som jobber med barn må få kunnskap om barns rettigheter og hvordan dette skal benyttes i praksis.
For barns rettigheter kommer ikke av seg selv. Det er vi voksne som må ta ansvaret.
