Soldatens lojalitet viser seg der kampen raser

Hvor står den ideologiske og teologiske striden om vår egen sjel akkurat nå? På hvilke områder møtes vi av mest hat og motstand fra samfunnet rundt oss?

Et sitat som i visse kretser tilskrives Martin Luther, men som ved nærmere etterforskning har vist seg å komme fra en annen kilde, lyder slik:

«Dersom jeg med den sterkeste stemmen og klareste utleggelsen bekjenner meg til alle deler av Guds ord, utenom den lille delen som djevelen i dette tilfellet angriper, står jeg ikke opp for Kristus, uansett hvor frimodig jeg måtte være i min bekjennelse til ham. Soldatens lojalitet viser seg der kampen raser; og å være standhaftig på alle de andre krigsfrontene er bare flukt og vanære om han rygger tilbake på dette punktet.»

Uansett hvem som formulerte disse ordene, er sitatet verd å reflektere over.

Selv innen kirken kan vi ha ulike forhold til beskrivelsen av det kristne livet som en kamp. Men få kan fornekte at dette er et av Det nye testamentets sentrale bilder på disippelskapet. Ikke minst fremgår dette av apostelen Paulus sine skrifter.

– Lid også du som en god Jesu soldat, skriver han til sin venn og medarbeider Timoteus.

Og til forsamlingen i Korint: – For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.

Den aggressive parten i denne konflikten er naturligvis djevelen selv. Eller som Luther pleide å formulere det: synden, verden og den onde. Bak mange av våre diskusjoner, bak de konkurrerende ideologiene, bak mer eller mindre tydelige fornærmelser... skjuler det seg rett og slett også en åndelig fiende. – Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot fyrstene, mot maktene, mot verdensherskerne her i mørket og mot ondskapens åndehær i himmelrommet, skriver apostelen.

Og så fortsetter han med følgende råd: Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.

I teksten som følger instruerer han leserne sine om troens rustning, der angrepsvåpenet er Åndens sverd, som er Guds ord.

Dermed blir det også viktig å være klar over hvor sjelefienden legger kruttet sitt. Alle fronter kan ikke overvåkes samtidig, og alle fronter kan ikke være alle troendes ansvar. Men fra en strategisk synsvinkel burde det være avgjørende for oss alle å kjenne til hvor den onde til enhver tid rykker frem. Hvis ikke er det en overhengende risiko for at vi, som det heter i uttrykket, vinner småseire, men taper selve krigen.

En slik holdning utfordrer imidlertid vår egen bekvemmelighet. De fleste av oss konsentrerer oss tross alt helst om våre favorittspørsmål. Og Gud unner oss i stor grad å gjøre dette! Men i krig kan man aldri velge helt fritt.

Tvert i mot må man stadig forholde seg til motstanderens neste trekk. Det kan være ødeleggende å ikke gjøre dette. I verste fall er det å svike Jesus selv, han i hvis armé vi vervet oss da vi sa ja til ham.

La oss derfor lese sitatet over på nytt. Og la oss ut fra disse ordene ransake oss selv og den sammenhengen vi er en del av. Hvor står den ideologiske og teologiske striden om vår egen sjel akkurat nå? På hvilke områder møtes vi av mest hat og motstand fra samfunnet rundt oss?

Og når vi har besvart disse spørsmålene: Hvordan kan vi bidra til at forsamlingen på disse områdene virkelig blir farlig for den onde og hans håndlangere? Hvordan kan vi unngå å svike vår Herre der hans Ord dras gjennom gjørmen i Norden i dag? Som det står i Hebreerbrevet: La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.

Dette er kanskje ingen fornøyelse, men nødvendig for den som vil være tro mot sin øverstkommanderende.