Kampen for fri nattverd

Kampen for fri nattverd er heldigvis tilbakelagt, men kan tjene som eksempel på hvilke absurde følger sammensmeltingen av kirkelig og statlig makt har hatt i norsk kirkehistorie.

For de kirkehistorisk interesserte vil det kanskje være kjent at selv om Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, skulle det ta mange år før andre enn statskirkens prester hadde rett til å forrette nattverd. Først i 1913 ble det lovlig å feire nattverd uten at det var presten som forrettet, noe som var en stor seier for de lavkirkelige organisasjonene innenfor Den norske kirke.

Mindre kjent er det at også de frikirkelige menighetene måtte kjempe for å få lov til å praktisere nattverd i tråd med sine kirkesamfunns lære.

Frikirkelige menigheter og andre kristne kirkesamfunn utenom statskirken fikk lov til å etablere seg i Norge fra 1845. Alle som ikke tilhørte statskirken ble kalt «dissentere» fordi de ble regnet for å være utenfor den rette lære som statens offentlige religion representerte. Dissenterloven hadde ingen særskilt bestemmelse om nattverd, men det var forbudt å «oppta nogen i menighetssamfunn med sig» uten at vedkommende først var meldt ut av statskirken.

Aldersgrensen for å melde seg ut var 19 år, og i dissenterloven fra 1891 ble aldersgrensen for utmeldelse satt til 15 år. Når frikirkene holdt sine vekkelsesmøter samlet de langt flere enn de som tok det store skrittet å melde seg ut av statskirken og bli dissentere. Det var ikke uvanlig at statskirkemedlemmer deltok i nattverden i slike møter. Flere prester klaget til Kirkedepartementet over slike hendelser, og noen saker ble videresendt til domstolene.

Hva var bakgrunnen for at flere frikirkepastorer ble bøtelagt og fengslet for å ha gitt nattverd til statskirkemedlemmer? Til syvende og sist hang det sammen med at statlig og kirkelig makt var to sider av samme sak, og at den frihet de frikirkelige hadde til å utøve sin religion, ble begrenset av statskirkens interesser. Når metodistene praktiserte åpent nattverdbord, det vil si at alle som var til stede på en gudstjeneste kunne få motta nattverd, handlet de i tråd med sin lære og overbevisning.

Men de kom altså i konflikt med de som oppfattet det å gi nattverd til statskirkemedlemmer som det samme som å oppta noen i menighetssamfunn med seg, og dessuten med en bestemmelse i straffeloven som beskyttet statlige embetsmenns embetstutøvelse, herunder også prestenes.

I det norske samfunn var det knyttet borgerlige rettigheter til konfirmasjonen. Unge mennesker fikk sin første nattverd etter konfirmasjonen, og etter dette var det vanlig å gå til nattverd minst en gang i året. Ingen kunne gifte seg, utføre militærtjeneste eller reise til sjøs før de var konfirmert og hadde mottatt sin første nattverd.

Det skapte derfor uro blant prestene når unge mennesker tok kunnskapsprøve i en frikirke istedenfor i statskirken. Flere prester påpekte at unge mennesker som ikke ville bli sluppet gjennom til konfirmasjon i statskirken på grunn av manglende kunnskap, meldte seg til kunnskapsprøve i en frikirke istedenfor.

Det var ulike syn på nattverden i ulike frikirker. Metodistkirken og Den Evangelisk Lutherske Frikirke lærte at nattverden var et sakrament, mens baptister, misjonsforbundere og frie venner oppfattet nattverden som et minnemåltid. I noen menigheter ble nattverdselementene sendt rundt i benkeradene.

Hvem skulle så stilles til ansvar dersom et statskirkemedlem hadde mottatt nattverden i kirkebenken i en frikirke? Det er i alle fall klart at statskirkemedlemmene selv aldri ble straffet, men at frikirkepastorer flere ganger fikk straff for å ha gitt nattverd til statskirkemedlemmer.

Dette gjenspeilet en embetsmannstenkning som var fremmed for de vekkelsesbetonte frikirkesamfunn. Dissenternes mente at individet var ansvarlig for sin egen religiøse overbevisning, mens både den lovgivende og dømmende makt gjenspeilte et syn på dåp og nattverd som gjorde embetsmannen/pastoren ansvarlig.

Praksisen med åpen nattverd var grunnleggende for mange av frikirkene, og innbydelsen gikk til alle gudstjenestedeltakere uten hensyn til kirkemedlemskapet. Derfor var det en utfordring at Dissenterloven syntes å kreve at frikirkelige pastorer skulle gå imot egen samvittighet og overbevisning i dette spørsmålet.

En sak som gjaldt nattverdfeiring og som gikk til Høyesterett, handlet om følgende: En dissenter, C.F. Prytz, som ikke var forstander for noen menighet, men som ble dømt i retten til bot for å ha gitt nattverd til personer som ikke var utmeldt av statskirken, ble i 1879 frikjent i Høyesterett. Han var medlem av samfunnet «Guds Børn».

Menigheten hadde ikke noe fast ritual for nattverden: «Den som Anden kom over, tok eit vanleg franskbrød og gav det til sidemannen, som sendte det vidare. Det same vart gjort med vinen. Dei som tok del, såg på det som eit minnemåltid, og ikkje som noko sakrament».

Brødsbrytelse kunne skje også uten at Prytz var til stede, men han var den som oftest hadde begynt å sende brødet og vinen rundt. Et mindretall i Høyesterett mente at straffen burde fastholdes.

De la ikke avgjørende vekt på at han og hans trosfeller hadde et helt annet syn på nattverden enn det den lutherske kirken hadde. Men fordi han regnet seg som stifter av samfunnet han var medlem av, han var eldste i dette samfunnet, gjorde at en måtte se på ham som en som hadde utført en ulovlig ministeriell handling som han måtte stå til ansvar for etter straffelovens 21,18. Et flertall i Høyesterett kom frem til at de ikke kunne se på ham som den som forrettet sakramentet.

Det var snart den ene, snart den andre, i tråd med menighetens syn på nattverdutdelingen.

En annen sak som endte med domfellelse i Høyesterett gjaldt fajansefabrikant P. Olsen i Egersund som i 1872 hadde delt ut nattverd til 13 personer som var samlet hos ham til oppbyggelsesmøte. Han og de andre ble anmeldt etter Dissenterlovens § 15 og Straffelovens 21,18 (inngrep i statens embetsforvaltning). De fikk bøter som de nektet å betale, fordi de mente de hadde fått straff for en gjerning Jesus hadde påbudt dem å gjøre. Olsen ble pantet for boten han hadde fått, deler av eiendommen hans ble solgt på auksjon, og han måtte sitte 4 dager i fengsel på vann og brød.

To av de som deltok i nattverdfeiringen, skrev da følgende i et brev til Høyesterett: «Det er antikristelig og strider mot all rettferd, at statskirkemedlemmer har frihet til alle slags selskapelig samvær, der de fråtser og drikker og spotter Gud, mens de som nyter nattverden etter Guds ord, skal dømmes som lovbrytere for å verne om statskirken».

De begrensninger som Dissenterloven satte for de frikirkelige, i kombinasjon med straffeloven, førte til at flere frikirkelige emigrerte til Amerika. I 1902 ble den daværende straffelov erstattet av en ny, og etter dette har jeg ikke kunnet finne noen eksempler på at frikirkelige ble straffet for å ha gitt nattverd til, eller døpt statskirkemedlemmer. Etter 1913 ble nattverden «satt fri», til glede både for de lavkirkelige bevegelser og frikirker.

I tillegg ønsket prestene ikke å skape det de kalte «falske martyrer», og færre saker ble derfor sendt til domstolene. Både lovendringer og holdningsendringer førte derfor til at frikirkenes nattverdpraksis ikke førte til domfellelser etter ca. 1900.

I dag ser vi at kirkesamfunnenes forståelse av, og feiring av nattverd har nærmet seg hverandre. Den norske kirke har åpnet for barnenattverd. Kravet om kognitiv forståelse som grunnlag for nattverden er dermed blitt dempet, et krav som lå til grunn når de unge måtte vente til etter konfirmasjonen før de mottok nattverden.

Kampen for fri nattverd er heldigvis tilbakelagt, men kan tjene som eksempel på hvilke absurde følger sammensmeltingen av kirkelig og statlig makt har hatt i norsk kirkehistorie.