Når rett blir urett

Ureturnerbare asylsøkere lever sine liv nederst på samfunnets rangstige, uten rett til arbeid eller­­ skolegang, og med svært begrenset tilgang til ­helsetjenester og økonomiske velferdsytelser.

Rettferds­konferansen ved: Erhard Hermansen, Norges Kristne Råd, Andreas Andersen, Misjonsalliansen, Guro Almås, Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Knut Hallen, Samarbeid menighet og misjon, Den norske kirke og Per N. Bondevik, leder av styringsgruppa Rettferdskonferansen.

----------

Arne Viste ble dømt til ett års betinget fengsel for å ha ansatt ureturnerbare asylsøkere uten lovlig opphold i Norge i bemanningsselskapet Plog. Viste har anket dommen, og understreker at hans motivasjon fra dag én har vært å bidra til en rettslig avklaring av hvorvidt denne gruppen har rett til arbeid.

Geir Toskedal, arbeids- og sosialpolitisk talsmann i KrF, har uttalt «KrF mener at alle er tjent med at folk kan brødfø seg selv og sin familie. Det er bra for enkeltmennesker og det er bra for samfunnet. KrF mener vi må gjeninnføre arbeidstillatelse for lengeværende asylsøkere som har fått endelig avslag, men som ikke kan returneres til hjemlandet».

Ureturnerbare asylsøkere lever sine liv nederst på samfunnets rangstige, uten rett til arbeid eller skolegang, og med svært begrenset tilgang til helsetjenester og økonomiske velferdsytelser. Dommen mot Arne Viste har på nytt vist oss hvorfor vi trenger et regelverk som sikrer ureturnerbare asylsøkere mulighet til å ta ordinært og lovlig arbeid.

Vi kan ikke skjønne noe annet enn at det vil være det beste for både de ureturnerbare selv og for samfunnet at arbeidsføre mennesker får muligheten til å skaffe seg inntekter til livsopphold under lovlige og ordnede forhold. Dette vil redusere faren for at de dras inn i svart arbeid og moderne slaveri. Og vil vi være en nasjon hvor personer vi anerkjenner må oppholde seg lenge i landet ikke får lov til å jobbe og betale skatt? Mange av oss vil ikke det.

Den uredde, praktiske og strategiske måten Arne Viste har fremmet rettighetene til noen av de aller mest utsatte i samfunnet vårt, har berørt og inspirert mange mennesker, inkludert oss. Selv er Viste krystallklar på at han ser arbeidet hans med Plog som et kall fra Gud – ikke primært for å hjelpe enkeltmennesker, selv om han også gjør det – men for å kjempe mot et system som holder mennesker nede og som han anser som dypt urettferdig.

Som så mange andre som kjemper for menneskerettighetene rundt om i verden, er Viste villig til å la kampen for undertryktes rettigheter gå foran egne interesser, og er villig til å risikere fengselsstraff for denne saken. Det er dypt inspirerende. Denne saken handler likevel ikke om Viste, men om de mange som daglig tar straffen for et urettferdig og nedverdigende system.

Grunnlovens §110 sier at «De statlige styresmaktene skal legge til rette for at hvert arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsvirksomheten sin. Den som ikke selv kan forsørge seg, har rett til stønad fra det offentlige». Grunnlovsparagrafen handler altså om en individuell rett til ikke å bli hindret i å brødfø seg og sin familie. Denne retten til ikke å bli hindret, utløser ikke noen rett til å kreve seg tilvist arbeid fra det offentlige.

Det absurde ved dagens praktisering regelverk og som dommen mot Arne Viste understreker, er at de ureturnerbare får lov til å oppholde seg i Norge, men ikke lov til å ta lovlig arbeid for å betale for mat og bolig, og dermed lett ender opp i svart arbeid.

Ureturnerbare asylsøkere som lever i fastlåste situasjoner, uten rett til grunnleggende helse- og velferdstjenester eller muligheten til å forsørge seg selv, er en uholdbar tilværelse for den enkelte, og er uheldig i et samfunnsperspektiv. Ureturnerbare asylsøkere opplever ofte å være i en negativ sirkel der situasjonen stadig blir mer fastlåst, samtidig som risikoen for utnytting øker.

Selv om dommen ikke er overraskende, er det likevel skuffende at den ikke i større grad begrunner hvorfor grunnloven ikke er relevant i denne sammenheng. Det er en dom som ikke gir noe positivt til den gruppen mennesker det dypest sett handler om.

Grunnloven forplikter staten å legge til rette for ethvert arbeidsdyktig menneske. Hvor finner staten rommet for å nekte noen tilgang til jobb i Norge?

I denne saken bør Norge se til Sverige. Myndighetene må la asylsøkere med endelig avslag, men som ikke kan sendes tilbake, få en sjanse til å få søke arbeidstillatelse. Våre politikere må sikre et regelverk som gir ureturnerbare asylsøkere tilgang til ordinært og lovlig arbeid.

Sett fra kirkens side handler det Arne Viste gjør om kristen nestekjærlighet. Det handler om å stå opp for mennesker og deres grunnleggende rettigheter. Det handler om å gi mennesker muligheter til å bruke sine evner og krefter under ordnede forhold, til beste for seg selv og storsamfunnet. Jesus jobbet alltid for de svakeste i samfunnet – uavhengig av hva som var ansett som sosialt akseptabelt. Han var radikal og utfordret myndighetene der han mente de tok feil.

Nå er det vår tur til å stå opp for det som er rett. Vi ber om, og forventer, at våre folkevalgte tar de grep som er nødvendige for å sikre at dommen fra Oslo tingrett ikke blir stående som fasiten for hvordan vi behandler noen av våre mest utsatte medmennesker. Om det betyr oppgradering av lov- og regelverk har vi full tillit til at Stortinget er i stand til å gjøre de endringer som må til, slik at også ureturnerbare asylsøkere kan bruke sine evner, betale skatt og bidra i samfunnet på en konstruktiv måte.