Sorteringsdebatten som snudde

De foreldrene som sto frem i denne situasjonen, argumenterte mot abort på funksjonshemmede.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg under vinterens abortdebatt, var de foreldrene som selv hadde barn med funksjonshemninger som gikk ut i pressen og krevde at §2c ble stående.

I noen tilfeller ble de avbildet ved siden av sine funksjonshemmede barn. Dette er noe helt nytt i norsk debatt, som man også kan stille spørsmål ved fra et presseetisk synspunkt. Da jeg først engasjerte meg i livsvernspørsmål som 17-åring var 90-årenes abortdebatt godt i gang, men jeg husker få foreldre til funksjonshemmede barn som krevde abort begrunnet utelukkende i barnets funksjonshemning.

Det gjorde desto mer inntrykk når en SV-politiker nettopp brukte sin egen historie for å fremme et budskap som på den tiden var ensbetydende med sortering. På 90-tallet var det motsatt av i dag: De foreldrene som sto frem i denne situasjonen, argumenterte mot abort på funksjonshemmede.

Jeg tror det er flere grunner til at debatten har snudd ett hundre og åtti grader. Mange har påpekt det harde klimaet som oppsto i forbindelse med KrFs retningsvalg i fjor høst. Det som startet som en opprydding i lovverket, som skulle hindre sortering, endte opp med å bli en rettighetskamp for å få ta abort på samme vilkår som tidligere.

Selv om både stats- og helseminister forsikret om at alle som ønsket, skulle få ta abort når barnet var funksjonshemmet (det i seg selv var en vesentlig liberalisering fra KrFs opprinnelige posisjon), så ble paragraf 2c det viktigste symbolet på kampen for kvinners rettigheter.

Kanskje burde vi forstått det. Vi som ønsket endring og løftet opp kravet om likeverd i lovverket – også før fødsel. Vi fikk en forsmak i debatten om legers samvittighetsfrihet; det viste seg at et helt legitimt standpunkt om å anerkjenne legers samvittighet i liv-død-spørsmål ble snudd til et spørsmål om retten til abort.

Hensyn som utmerket kunne leve side og side. Det ble til og med lagt inn en buffer ved at forutsetningen for å kunne hevde sin samvittighetsfrihet var at andre leger kunne påta seg oppgaven. Men så fort rettighetsspørsmålet er reist, så må alle andre legitime hensyn vike.

Hvis vi ser bort fra klimaet i fjor høst, så er det også andre kulturtrekk som påvirker debatten om likeverd og sortering. Nye metoder i fosterdiagnostikken gjør at mange flere enkelt kan teste sitt foster. Dessuten blir kvinner gravide senere fordi mange utsetter barnefødsler til etter studiene.

Det blir derfor født flere med Downs syndrom i dag enn for noen år siden til tross for at ni av ti som får påvist syndromet velger abort. Abort på grunnlag av funksjonshemming eller sykdom er dermed normalisert.

I et slikt klima er det åpenbart en enorm belastning å stå frem som foreldre til funksjonshemmede barn med krav om likeverd før fødsel. Det er lett å bli møtt med moralisme fra andre: Hvem er du til å dømme hvilke valg andre gjør? Dessuten er det mange som av forståelige grunner synes det er tøft å skulle få flere barn med tøffe diagnoser.

Spørsmålet det likevel må være legitimt å stille, er: Hvorfor er abort det mest opplagte svaret på dette problemet? Hvorfor kan ikke adopsjon være et godt alternativ hvis det er stor fare for at neste barn vil få samme arvelige sykdom?

Når dette er sagt, så må de av oss som ikke er direkte berørt alltid uttale oss med den største respekt og forståelse for de som står utfordringene nærmest. Menneskeverd debatterer ofte sorteringssamfunnet på et samfunnsplan, men vi kan ikke la den enkelte familie eller kvinne alene bære belastningen av å fremme et sorteringssamfunn.

Vi kjenner ikke den enkeltes beveggrunner. Nettopp derfor er det så avgjørende at samfunnet stiller opp med maksimalt gode støttetiltak for alle som trenger hjelp. Vi må rett og slett demonstrere at barn med ekstra behov er vårt felles ansvar. Kanskje er det først da at debatten om sortering igjen vil snu.