Kan psykologene nok om sjelen?

Psykologer trenger en del kunnskap om hva som skjer i kirker, menigheter, moskeer og andre religiøse fellesskap. De trenger også kjennskap til sin egen spirituelle biografi, eget håp og egen tvil.

Filmen «Disco» viser at spiritualitet både er et behov for mange og et sårbart område. For å håndtere spiritualitet på godt og vondt i terapirommet, trenger psykoterapeuter kjennskap – også til sin egen spiritualitet.

Psykologen i den mye omtalte filmen «Disco» av regissøren Jorunn Myklebust Syversen spiller en kort, men trist rolle. Han har ikke mye å si bortsett fra det kritiske spørsmålet «må du tro?». Hans pasient er Mirjam, en ung kvinne som prøvde å ta livet av seg etter at prestasjonspress og skinnhellighet i familie og menighet ble uutholdelig.

Troen (mis)brukes for å dekke til konflikter. Men det blir ikke noe samarbeid mellom psykologen og Mirjam. På jakt etter sjelefred havner hun i en sekt som gjør vondt verre. Psykologens rolle er kanskje ikke så urealistisk?

Eksistensielle spørsmål er del av alle menneskers liv, mer eller mindre eksplisitt i hver fase av livet. «Hvem er jeg? Hvem hører jeg til?» er spørsmål særlig ungdommer er veldig opptatt av å besvare. «Hva er meningen med livet?» er en klassisk undring for folk midt av livet. «Hva betyr døden?» er noe som kanskje kommer senere. Disse spørsmålene er normale og kan besvares på veldig forskjellige måter.

Religion og spiritualitet er blant de mest vanlige. Heldigvis er det et mindretall som gjør det på ekstreme måter slik det framstilles i filmen «Disco». Å finne svar på livets eksistensielle utfordringer, ofte kun foreløpige svar, er del av utvikling og vekst og kan være en kilde til visdom – og innimellom utmattelse.

Folk som havner i livskriser, derimot, er ofte konfrontert med hele tyngden av spørsmålene. Hva er mening med livet i en depresjon? Hvem er jeg når jeg er offer for vold? Hvem hører jeg til når jeg opplever samlivsbrudd?

I gamle dager, før det fantes noe som het «psykisk helse» eller «familiekontorer», var presten den første personen man gikk til. Og hvis man da var heldig, fikk man ikke bare kalde bibelord, men også visdom. Varme bibelord, altså. I dag er det ofte psykologen folk går til – det gjelder også personer som er tilknyttet religiøse felleskap. Eksistensielle spørsmål kan selvfølgelig håndteres rent psykologisk ved å fokusere på emosjoner, kognisjoner og relasjoner i terapirommet.

For mange mennesker fins det likevel en spirituell eller religiøs side av det som skjer. Og denne siden kan være en viktig ressurs: håp, takknemlighet, og til og med vanskelige konsepter som nåde, ydmykhet eller ideen om rettferdighet i et liv etter døden hjelper mange til å fatte mot til forandring, til å holde ut, til å vokse gjennom en krise.

Gjennom historien finnes det mange eksempler på mennesker som klarte mye ved hjelp av sin tro – på en kristen Gud (som Mor Theresa), på den voldløse sannheten (som Mahatma Gandhi) eller menneskets verdighet (som Viktor Frankl). Noe av disse kreftene er også tilgjengelig for mennesker i dagens livskriser.

Men det finnes også pasienter som kommer til terapi på grunn av kirkelige skader: sosial press, straffende gudsbilder og kropps- og nytelsesfiendtlige holdninger kan føre til alvorlige psykiske lidelser. «Disco» tegner et realistisk bilde av farene som finnes i ekstreme miljøer.

Spiritualitet og religion, på godt og vondt, er del av mange menneskers liv og bør være del av et helhetlig menneskesyn. Å hjelpe pasienter til å bruke sin spiritualitet som ressurs eller å finne en sunn holdning til den kan altså gjerne betraktes som del av psykoterapeutisk arbeid.

Til tross for det viser forskningen at mange pasienter møter taushet på psykologens side når det gjelder det eksistensielle og skepsis når det gjelder det religiøse – noe som ikke er overraskende, mangelen på tematikken i psykologifagets pensumbøker og undervisningsplaner tatt i betraktning.

Helt siden Sigmund Freud avviste religion som umoden illusjon har det vært vanskelig som psykolog å ha et avslappet forhold til troen. Men avvisningen av tematikken i terapirommet kan fort mistolkes som avvisning av selve mennesket. Flere og flere psykologer i dag leter derfor etter gode, profesjonelle måter å fremme sunn spiritualitet også i terapirommet. Hverken taushet, misjonering eller ateistisk omskolering er innenfor.

Men hva er det, en «sunn spiritualitet»? Og hvordan kan det snakkes om på en ordentlig måte? En åpen og respektfull nysgjerrighet er en holdning som kan forventes av enhver psykolog. Men det er ikke like lett på alle områder og med alle pasienter. Psykologer har mye kunnskap om relasjoner og emosjoner.

De er trent til ikke å blande sine egne historier inn i pasientens historier. For å bruke den samme profesjonaliteten også på det religiøse trengs det en del kunnskap om hva som skjer i kirker, menigheter, moskeer og andre religiøse fellesskap. Og det trenges kjennskap til ens egen spirituelle biografi, eget håp og egen tvil. Psykologer bør kanskje også ta en prat med en flink prest som Sunniva Gylver, som vet mye om skjæringsfeltet mellom religion og psykologi (og som har sett filmen).

Spiritualitet er som vann: En passelig mengde hver dag er livsviktig, men det kan også druknes i det hvis det blir for mye. Psykologer som vil hjelpe pasienter til en sunn spiritualitet, må ikke kunne gå på vannet. Men de burde kunne svømme.

Lars Mandelkow, psykolog og teolog og PhD-stipendiat på Ansgar høgskole og UiO