Tåkeprat fra helseministeren
I Stortingsmelding 34 fra 3. juni 2016 har regjeringen satt tre prioriteringskriterier for innføring av nye medisiner; nytte, ressurs og alvorlighet.
Legemiddelverket har en egen side om dette. Her kan vi lese: «Første skritt er å vurdere om kostnaden ved å ta i bruk et legemiddel står i rimelig forhold til nytten. Dette målet på forholdet mellom ressursinnsats og nytte kaller vi kostnadseffektivitet. Neste skritt er å vurdere alvorlighetsgraden til sykdommen/tilstanden som skal behandles.»
At noe er anbefalt fra Helsedirektoratet eller fra WHO ligger ikke som egne avgjørende faktorer i denne prioriteringsrekkefølgen som regjeringen har satt opp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I siste punkt, under beslutningsprosess kan vi lese: «Legemiddelfirmaene må levere dokumentasjon».
PREP-pillen har ikke gjennomgått noen slik vurdering av om «kostnaden står i rimelig forhold til nytten». På nettsiden til Bestillerforum kan vi se at produsenten enda ikke har levert inn dokumentasjon på kostnadseffektivitet, over to år etter at de ble bedt om å legge fram dette. Det sier kanskje sitt? Her har vi altså fremdeles kun hva Høie selv tror å holde oss til, ingen tall, ingen fakta.
Det eneste vi vet, er at friske menn får en gratis pille som skal virke forebyggende mot hiv når de har ubeskyttet sex med flere partnere. Og at de i tillegg får gratis helsesjekk hver tredje måned fordi de gjennom bruk av pillen betraktelig kan øke spredningen av kjønnssykdommer.
Men det er slett ikke enighet i Høyre om denne saken: Det bør være grenser for hva staten skal betale, har nestleder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Sveinung Stensland, sagt om denne saken til NRK. KrF sitter musestille, og håper nok at det hele blåser over.
Jeg mener at Helseministeren har malt seg selv inn i et hjørne med bortforklaringer som ikke holder vann. Og jeg er fremdeles helt enig med Torstein Ulserød i Civita, som skriver: «Det kan neppe dokumenteres at PrEP er samfunnsøkonomisk lønnsomt, slik det hevdes. Og prosessen har vært uheldig, fordi den etterlater et inntrykk av at det er mulig å bli tilgodesett med kostbare helsetiltak utenom normale prioriteringskriterier, dersom man er godt organisert og driver effektive kampanjer for sin sak.»
Vi sitter igjen med det enkle faktum at medisinene som er godkjent etter alle kravene som stilles etter dagens regelverk ikke blir finansiert. Men det blir altså et preparat der det ikke engang er levert inn dokumentasjon.
