Disco og makt som misbrukes

Det finnes ingen maktfrie soner, og spillefilmen Disco er et eksempel på det. Jeg tror filmen har noe å lære oss som er ledere i menigheter om makt og hvordan makt utøves.

Dersom vi bare ser filmen og har øye for hva vi kan kjenne oss igjen i, eller hva vi ikke kjenner oss igjen, mister vi et meget viktig perspektiv ved denne filmen.

Dersom vi tenker oss at filmen beskriver ulike nivåer omtrent som en pyramide, vil det øverste nivået i pyramiden handle om det vi faktisk ser i filmen. Nivået under vil handle om gjenkjennelse. Vi kan så og si krysse av hva vi ikke kjenner igjen fra vår sammenheng, hva vi kjenner igjen og hva vi frykter kan være gjenkjennbart.

Så kan vi stoppe der og bli kjent skyldig eller uskyldig. Jeg tror vi gjør klokt i å bevege oss lenger ned i pyramiden for nettopp å lære noe mer grunnleggende. Det er først når vi beveger oss lenger ned at vi kan oppdage det som er mer styrende for det som skjer i filmen (og i virkeligheten). Det neste nivået handler om makt, om holdning og handling.

Det fjerde og siste nivået handler om menneskesyn, om menneske som mål eller middel. Dersom vi skal lære noe av filmen Disco, må vi bevege oss til de to nederste nivåene, nemlig makt og menneskesyn.

Jeg har sett filmen Disco to ganger. Jeg må innrømme: Den slapp ikke helt taket i meg. En av grunnene til dette er artikkelen «Maktdynamikk og sårbarhet», skrevet av Tormod Kleiven, Anne Austad og Marianne Rodriguez Nygaard (Tidsskrift for Praktisk teologi 1-2019), som jeg leste i sommer. Da jeg så filmen, og i tiden etter, er det begreper om makt fra deres artikkel som jeg har tenkt på.

I nevnte artikkel viser forfatterne til Roy Kearsley og hans innføring av begrepene «Power from», «Power through» og «Power with», og hvor han anvender dette i en kirkelig sammenheng: «Disse begrepene beskriver makt både ut fra en forståelse av hvem Gud er, og hvem en selv er (holdning), og hvordan makten utøves som en konsekvens av dette (handling)».

Fra en kristen synsvinkel vil «power from» handle om at Gud er nærværende og at mennesker er gitt en mulighet til å formidle noe fra Gud som kan møte menneskers behov. Slik sett kan «power from» være det mandat ledere i menigheter har fått fra Gud og menigheten til nettopp å lede.

Det er her det også kan oppstå maktmisbruk. Når makt bare handler om å se seg selv som en som har fått makt fra Gud ligger misbruket på lur. Derfor kan ikke kristent lederskap utelukkende handle om «power from». Kearsley gir oss derfor begrepene «power through» og «power with». «Power through» vil peke på at kristent lederskap også handler om sårbare og begrensede mennesker og «er en maktutøvelse som preges av at en holdning og handling uttrykker en begrenset innsikt i Guds vilje».

Det er derfor nødvendig med en holdning av undring, noe som fører oss inn på det tredje begrepet Kearsley gir oss, «power with». Nettopp fordi vi som ledere ikke ser hele bildet, inviterer vi til «power with». I fellesskap finner vi veien fremover. Her blir dialogen viktig.

I filmen Disco er det lite «power through». Det er lite sårbarhet å spore, bortsett fra når det brukes på en manipulativ måte. Det er lite undring å spore. Svarene er enkle og kan løses ved å fylle seg med Jesus eller en enkel forbønn.

Videre er det lite «power with» å spore. Det finnes ingen invitasjon til samtale. Det finnes ingen som ser Mirjam og som lytter til det hun har å si. Det finnes ingen dialog. I den grad Mirjam får spørsmål, er det retoriske spørsmål som stilles for å vise hvem som har rett. Det er rett og slett utøvelse av makmisbruk.

Misbruket av makt i denne filmen handler om rikelig med «power from». Det er enkeltpersoner, ledere, som er «Guds» menn og kvinner, og som det fremstilles at Gud bruker for å vise sin vilje. Resultatet er et maktmisbruk som er vondt å se på.

Jeg tror vi som er ledere trenger å se at vi har makt. Makt handler om holdning og handling. Derfor er det viktig å ta det fjerde nivået på alvor: Menneskesynet. Det er stor forskjell på ledelse hvor mennesket blir et middel for egne visjoner eller om menneskets egen vei får være et mål i seg selv. Mirjam er så utrolig dyktig, flink og vakker. Hun er jo så god med barn også. Derfor blir Mirjam så viktig. Et kristent menneskesyn kan imidlertid ikke la mennesker være et middel. Menneskets eget liv er et mål i seg selv.

Kanskje kan filmen Disco gi oss en mulighet til å samtale om hvordan makt utøves i våre sammenhenger: Hvordan utøves makt i menigheten? Hvordan utøves makt i møte med det enkelte menneske? Har vi med oss maktens tre preposisjoner: «power from», «power through» og «power with»?