Skapelsen og Guds godhet

Hva er forholdet mellom Guds godhet og kjærlighet og skaperverkets tvetydighet? Det er spørsmålet fra Axel Saxe i anledning min kronikk «Guds kjærlighet og menneskers likeverd», som stod i Dagen 10. oktober.

Det er et godt spørsmål, men jeg tror ikke det er mulig å gi et enkelt og entydig svar.

Mitt poeng i kronikken var å forankre skaperverket i Guds frie kjærlighet. Gud forholder seg ikke til verden som svar på et behov, men verden springer ut av hans godhet. Dette er svært sentralt i Bibelen, og ligger også til grunn for evangeliet om frelse av nåde.

Likevel er verden moralsk tvetydig. Noe av dette skyldes menneskers gudsropprør, men det fins jo også naturkatastrofer som ikke mennesker kan tillegges noe moralsk ansvar for. Saxe peker i denne sammenheng på biologiens forståelse av hvordan død er en forutsetning for at nye arter og individer kan bli til, som et særlig tydelig uttrykk for denne tvetydigheten.

Saxe mener jeg bør gi et klart svar på hvordan disse ting henger sammen. Det er nok å avkreve meg en innsikt i Guds verdensstyre jeg ikke har. Slik Bibelen framstiller det, er det Jesus som viser oss Guds godhet med entydighet. Det gir et unikt utgangspunkt for undring og glede over Guds mangfoldige skaperverk. Men det gir oss ikke full innsikt i alle aspekter ved Guds evighet og uforanderlighet.

Saxe tar Richard Dawkins til inntekt for at det spørsmål han stiller, må ha et entydig svar. Dawkins’ utgangspunkt er imidlertid at gudstro er en vitenskapelig hypotese som må kunne vurderes på samme måte som andre vitenskapelige hypoteser.

Det har ingen ting med bibelsk gudstro å gjøre. Her er Gud forutsetningen for at vi i det hele tatt kan stille spørsmål om tingenes orden og sammenheng. Dette har Dawkins aldri forstått, og hans tilnærming er derfor av liten verdi for en teologisk og filosofisk informert religionsdebatt.