Israels rett til landet

I den israelske valgkampen lanserte Benjamin Netanyahu at han vil hevde israelsk rett over de jødiske bosetningene/landsbyene i Judea og Samaria (Vestbredden). I kjølvannet av dette påstod ulike politikere at dette er i strid med internasjonal lov og rett. La oss minne om historien knyttet til Israels rett til landet.

Gjennom årtusener har dagens Israel enten vært under jødisk suverenitet, eller under skiftende riker og imperier. Det har aldri i historien eksistert en stat eller nasjon kalt Palestina. Navnet Palestina har i perioder vært en betegnelse på et område.

Før 1. verdenskrig eksisterte ikke de statene og grensene vi i dag finner i Midtøsten. Store deler av regionen var underlagt det tyrkiske imperium. Dagens Israel var under tyrkerne fra 1516 til 1918. Under den 1. verdenskrig kollapset det tyrkiske imperiet. I kjølvannet av dette ble alle stater i Midtøsten opprettet eller fikk sin uavhengighet helt frem til ut på 1970-tallet. Israel ble med andre ord opprettet i samme æra som da de arabiske statene ble etablert. Anklagene om at Israel er opprettet basert på vestlig imperialisme må derfor også ramme hele den arabiske verden.

Like fullt var det ingen av de arabiske statene som ved sin opprettelse var gjenstand for en så grundig folkerettslig prosess som staten Israel. Utgangspunktet for Israels opprettelse begynte for alvor med Balfour-deklarasjonen av 1917 hvor Storbritannia utrykte velvilje for at jødene skulle få tilgang til et hjemland i Palestina-området.

I april 1920 ble San Remo-konferansen holdt som et fredsoppgjør etter 1. verdenskrig. Her ble Palestina-mandatet gitt til Storbritannia. Mandatet omfattet hele dagens Israel og Jordan, oppdraget var å legge til rette for opprettelsen av et hjemland (nasjon) for det jødiske folk.

I mars 1921 delte Storbritannia Palestina-mandatet i to ved å gi bort 77 prosent av området til det som senere ble staten Jordan. Dette var klart i strid med mandatet. Om lag et år senere, 24. juli 1922, i St. James Palace i London vedtok Folkeforbundet Palestinamandatet. Fridtjof Nansen representerte Norge, som stemte for vedtaket.

I mandatet het det blant annet i artikkel 6 at Storbritannia skulle legge til rette for «close settlement by Jews on the land», «tett bosetning av jøder i landet». Det er et paradoks at det nettopp er ordet settlement/bosetning som benyttes i mandatet. I dag påstås det at jødiske bosetninger er ulovlig.

Denne kort oppsummerte prosessen gav det folkerettslige grunnlaget for opprettelse av staten Israel med rett til Judea og Samaria med hele Jerusalem samt Gasa. Da britene trakk seg ut og staten Israel ble opprettet 14. mai 1948, var det Jordan som ulovlig okkuperte Judea og Samaria og det var Egypt som ulovlig okkuperte Gasa.

Om ikke dette arabiske angrepet hadde funnet sted, ville disse områdene vært på Israels hender fra første stund.

I dag kan man mene at det må opprettes en ny arabisk stat kalt Palestina, men man kan ikke legge inn noe krav om dette med referanse til folkeretten eller internasjonal lov og rett. Det er Israel som har retten til dette området, ingen andre etniske grupper eller nasjoner.

I tillegg må det legges til at det er forkastelig at det internasjonale samfunnet motarbeider jødisk liv og bosetning i disse urgamle jødiske områdene. I Israel, derimot, er både jøder og arabere, muslimer og kristne fullverdige statsborgere med de beste levekårene i Midtøsten.

Under 2. verdenskrig var det brutale krefter som ville gjøre Europa jøderent, i dag mener betydelige deler av Vesten at Judea bør gjøres jøderent. Man går i realiteten inn for etnisk rensning av jøder fra deres historiske hjemland, som er gitt dem i henhold til internasjonal lov.