Et endret landskap

Vi ser flere eksempler på «sjekkheftemisjon» hvor personalressurser er utelukket, men hvor penger sendes hit og dit til ulike prosjekter uten tanke på langsiktige konsekvenser og gjensidighet

Den kristne kirkes budskap til verden er blitt formidlet i ord og handling. Svært ofte gjennom gode ord og handlinger, men i etterpåklokskapens lys ser vi nok også at noe både kunne vært sagt og gjort annerledes.

Dette gjelder både de historiske kirker og det vi gjerne omtaler som den moderne (vestlige) misjonsbevegelse, som mange av NORMEs medlemsorganisasjoner er en del av. Denne misjonsbevegelsen startet på sett og vis med William Carey (1761-1834). Skomakeren som ble misjonær satte dype spor og inspirerte til ekspansiv tverrkulturell misjon. Norsk misjon representerer en rikholdig arv.

Mye har skjedd siden Careys tid. Nye land og folkegrupper har fått høre evangeliet og kommet til tro. Bibelen er blitt oversatt til mange språk. Stedegne kirker har vokst frem. Mange lokalsamfunn er blitt dramatisk endret som følge av både evangeliets forkynnelse og kristent diakonalt nærvær.

Vi står overfor en ny tidsalder. Landskapet er endret. Tyngdepunktet for verdenskristendommen er forskjøvet, og det er flere kristne i sør og øst enn i nord og vest. Mange kirker i disse områdene opplever en eksplosiv kirkevekst. I vår del av verden opplever vi at flere mennesker forlater kirken fra en søndag til en annen enn mennesker som blir lagt til. Det finnes flere forklaringsnøkler til dette, men situasjonen burde mane til ettertanke.

Hva betyr dette for oss? Det betyr at også vårt eget land og kontinent i høyeste grad er å betrakte som misjonsmark. Samtidig innebærer dette ikke at vår rolle i verdensmisjonen er forbi. Enhver levende kristen kirke, uavhengig av hvor den er å finne på kloden, har et misjonsansvar. Dette gjelder også oss.

Den kristne kirkes oppdrag står altså ved lag. Det er ikke avsluttet. Mange folkeslag og enkeltmennesker har enda ikke fått del i evangeliet. Men om oppdraget skal fullføres, og vi ønsker å bidra konstruktivt, er det viktig at vi forholder oss til dagens terreng og rammebetingelser, ikke gårsdagens.

Noe av det viktigste vi må lære oss ersamarbeid. Kristne i andre verdensdeler er ikke barefrukter av evangeliet, men de er fullverdigesamarbeidspartnere. Noen ganger får en inntrykk av at kristne brødre og søstre på våre «misjonfelt» betraktes som våre «trofeer» og «objekter», som vi kan skalte og valte med og vise frem i festlige lag. Dette bør vi gjøre noe med!

Bredden av vestlige misjonsorganisasjoner arbeider forskjellig. Noen av dem arbeider i dag som de gjorde for femti år siden. Strategien fremstår gjerne som amerikanske og europeiske skrivebordsprodukter, som kun befatter seg med egne misjonærer og egen økonomi. Vi trenger så visst utenlandske misjonærer i mange deler av verden, og også egeninnsamlede midler. Men trenger vi ikke like mye et blikk for hvordan våre bidrag relateres til andres bidrag?

Hvilke tanker har lokale kristne om arbeidet, lokalt og internasjonalt? Bør ikke de også være med i planleggingen? Er det andre utenlandske organisasjoner og kirkesamfunn som deler vår visjon og som vi kunne samarbeidet med? Det er Guds misjon vi står sammen om, ikke vår egen. Vi er «med-lemmer» på Kristi legeme og en del av hans globale kirke.

Mens noen misjonsorganisasjoner trenger å gjennomtenke egne strategier med hensyn til misjonærer, økonomi og samarbeid, finner vi dem som representerer en annen ytterlighet. Vi ser flere eksempler på «sjekkheftemisjon» hvor personalressurser er utelukket, men hvor penger sendes hit og dit til ulike prosjekter uten tanke på langsiktige konsekvenser og gjensidighet.

Resultatet blir det samme. Nasjonale medarbeidere blir også her redusert til «trofeer» og «objekter» og ikke en likeverdig ressurs i Guds globale misjon.

La oss forholde oss til endret landskap. Det forutsetter blant annet evne til samarbeid. Om noe er endret, er noe annet uendret: Alle trenger evangeliet!