Heller handling enn mimring i kampen mot slaveriet

FNs egen dag for å minnes den transatlantiske slavehandelen burde heller brukes på å fremheve 
at slaveriet dessverre ikke hører fortiden til.

Sist uke ble den internasjonale dagen til minne om slavehandelen markert. I regi av FN fremstår dette for å markere noe som tilhører fortiden. Selv om land etter land de siste to hundre årene har avskaffet slaveri ved lov, eksisterer dette i beste velgående.

Faktisk estimerer den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO at mer enn 40 millioner mennesker lever under slaverilignende forhold i verden i 2018 i ulike former for grovt tvangsarbeid.

Det er mer enn tre ganger så mange som antallet under den såkalte slavetiden i det attende og nittende århundre.

Over 1 av 4 slaver er i dag barn. De kan jobbe i kobbergruver i Kongo for å utvinne ressurser som brukes til våre telefoner. Eller så kan det våre barneprostituerte eller barnesoldater som blir frarøvet sin barndom for voksnes vinning.

FNs høykommissær for menneskerettigheter påpeker at slaverindustrien er verdens raskest voksende industri, og at den reelle prisen på et menneske er mye lavere nå enn for to hundre år siden. Mens kuler, krutt eller narkotika bare kan brukes en gang, kan et menneske bli brukt igjen og igjen. Vi må få på plass sterkere beskyttelsesstrukturer for disse potensielle ofrene, selv om dette også er vanskelig.

Vi vet svært lite om hvem som ender opp i slaveriet eller hva som driver mennesker dit. Av og til er foreldrene i den grusomme situasjonen at man ikke har råd til å fø alle barna, og godtar en lovnad fra en menneskehandler om at det finnes bedre framtidsutsikter andre steder. Men en viktig første beskyttelse er et offentlig identitetspapir.

Ifølge UNICEF finnes det omtrent 230 millioner barn som aldri har blitt registrert. Å jobbe med at alle barn skal fødselsregistrenes er viktig. Da er de en del av statistikken, og da har myndighetene bedre kontroll over landets befolkning, og mulighet til å iverksette tiltak. Menneskehandlere utnytter at barn ikke finnes i statistikken. Mange som kommer til våre programmer i SOS-barnebyer mangler skikkelige ID-papirer, noe vi hjelper dem med å skaffe seg.

Heldigvis er oppmerksomheten knyttet til denne problematikken økende. Folk bryr seg stadig mer om hvor sjokoladen man spiser, klærne man har på seg eller telefonen man bruker faktisk kommer fra. Flere land, som Frankrike, Storbritannia og Australia har allerede lover som skal treffe den moderne slaverikjeden.

I Norge skal Stortinget behandle et slikt forslag i høst. I tillegg er regjeringen i ferd med å etablere et eget bistandsprogram mot moderne slaveri. Det er viktig at dette programmet fokuserer på hvordan man forebygger at barn ender opp i denne industrien og særlig knyttet til barneprostitusjon.

Et fellestrekk er at de ofte kommer fra familier som har brutt fullstendig sammen der omsorgspersonene er blitt borte. Et annet fellestrekk er at de mangler grunnleggende identifikasjon.

Uansett er det viktig å få frem at slaveriet ikke tilhører historiens skraphaug, men er en mye tettere del av hverdagen i Norge og andre land enn det mange er klar over. Det må også FN få bedre frem i lyset.