I konflikt med Russland og seg selv
De store og til dels voldsomme demonstrasjonene i Moskva og Hongkong har vært godt dekt av norsk presse og media. Men også i Georgias hovedstad Tbilisi har store demonstrasjoner preget gatene.
Spesielt har mange unge demonstrert. Uroen har nesten gått under radaren for norsk presse. Det braket løs den 20. juni da 10.000 demonstranter forsøkte å storme parlamentsbygningen.
Politiet slo hardt tilbake med gummikuler og tåregass. 240 personer ble skadet. Bakgrunnen var et møte for kristenortodokse parlamentarikere hvor en russisk kommunist, Sergej Gavrilov, er leder. At han fikk tale – på russisk – fra parlamentslederens talerstol, gjorde mange georgiere rasende. De har ikke glemt femdagerskrigen i august 2008, og at Russland fortsatt i praksis okkuperer 20 prosent av Georgias territorium kamuflert som de såkalt «u-avhengige» statene Sør-Ossetia og Abkhasia.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Russland og Georgia har nå heller ikke diplomatiske forbindelser.
Men demonstrasjonene har også rettet seg mot landets regjering utgått fra partiet Georgisk drøm. Demonstrantene krever innenriksministerens avgang, noe som så langt ikke har skjedd. Men lederen for parlamentet har gått av, og partiet har foreslått at en ny valgordning skal gjelde allerede fra parlamentsvalget i 2020.
Da vil ordningen bli slik at en får en proporsjonal mandatfordeling uten sperregrense, og detaljene i forslaget skal nå diskuteres med opposisjonen og andre ikke-statlige organisasjoner. En «frihetsmarsj» har også gått til boligen til GDs leder Ivanishvili, Georgias rikeste mann, som mange mener er den som egentlig styrer Georgia.
Norge og Georgia har nå nære forbindelser. Vi har hjulpet landet med oppbygging av et lokalt heimevern, og vi har også nå en ambassade i Tbilisi. Georgia hevder at landets politiske system er demokratisk, og man på sikt ønsker både medlemskap i NATO og EU.
Men det er nok et stykke mellom liv og lære. Opposisjonen som fikk cirka 40 prosent av stemmene i siste omgang av presidentvalget, har ikke anerkjent resultatet og arrangerte i etterkant store demonstrasjoner.
De hevder at det var et betydelig press på offentlige ansatte ved valgene til å stemme på Georgisk drøm, og 600.000 georgiere fikk i valgåret slettet sin gjeld, noe som opposisjonen kalte kjøp av stemmer. Og fortsatt sitter den siste statsministeren fra UNM – det forrige regjeringspartiet – fengslet på grunn av blant annet misbruk av makt.
En bør derfor minne om at GD etter sin første valgseier i 2012 sa opp cirka 5000 offentlig ansatte – etter alle solemerker av klart politiske grunner. Og i kjølvannet av den samme valgseieren i et parlamentsvalg greide de å presse partiet i posisjon i samtlige lokale forsamlinger.
Det siste lokalstyret som holdt stand, var bystyret i hovedstaden Tbilisi. I etterkant ble lederen fengslet. Det er tydelig at GD og dets velgere og medlemmer ikke helt skjønte forskjellen mellom lokale og nasjonale valg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og neste år er det parlamentsvalg. Opposisjonen har fordoblet sin oppslutning fra valgnederlaget i 2012. Og det ser ut som om valgkampen allerede er i full gang. Det er urovekkende at GD-ledelsen og landets president nå setter tonen ved å bruke krigen i august 2008 som den store saken i kampen mot UNM og deres støttespillere. De får nemlig alt ansvar for krigsnederlaget og oppstarten til konflikten som ble framprovosert av Russland og deres allierte i utbryterområdene Abkhasia og spesielt Sør-Ossetia. Det russiske angrepet var godt planlagt og organisert.
Et godt innblikk om hva som skjedde – og ikke Putins versjon – får du i den russisk-norske dokumentarfilmen «Russian lessons» publisert av Piraya film a/s i 2010. Spesielt er presidentens uttalelser skremmende, veldig oppsiktsvekkende og splittende – for å si det pent. I en tid med 20 prosent av Georgias territorium fortsatt okkupert av Russland, burde presidenten stå fram som en samlende figur.
I slike tider burde det etter mitt skjønn være viktig å stå sammen, viktigere enn å vinne valget neste år. Ingen er tjent med en de facto ettpartistat i Georgia, hvor ett parti vinner hvert valg – som i Russland.
Den norske ambassaden bør følge den innenrikspolitiske situasjonen i Georgia nøye og ha kontakt med den politiske opposisjonen. Det er også all grunn etter min mening til å stille kritiske spørsmål ved myndighetenes politikk overfor opposisjonen. Georgia tilhører alle georgiere uansett partitilknytning. Medlemmer og sympatisører av Georgisk drøm står ikke i noen særstilling!
Kilder: Civil.ge, Georgia today.
