FELLESSKAP: – Jeg tror at enhv
...
FELLESSKAP: – Jeg tror at enhver kristen trenger den lokale forsamlingen og jeg tror at den lokale forsamlingen trenger alle- og alle slags kristne, skriver Viggo Klausen. Bildet er tatt under årets fellesmøter i Kristiansand. Foto: Illustrasjonsfoto: Dagen-arkiv
debatt
Alle kristne trenger et fellesskap
Del
Jeg pleier å råde unge kristne til å aldri «selge skjorta si» til et annet menneske. Om det skulle være en de blir veldig forelsket i, eller om det skulle være en karismatisk leder som man blir fascinert av, eller om det bare er en voksen med sterke meninger.

Dette innlegget er en reaksjon på Elisabeth Kleppes kronikk «Sett fra utsiden – versjon 2: Svar fra en desertør».

Jeg er en som bare må prøve å sette meg inn i hvordan det er å se kristenheten fra utsiden. Jeg ble født inn i den og er veldig glad for det, samtidig som jeg synes at nettopp det å se det som skjer i menighetslivet fra utsiden er vanskelig, men viktig og må jobbe med det hele tiden.

Jeg har også mine røtter i De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) slik som Elisabeth Kleppe, men jeg vokste opp i Moss i Østfold og ikke i Bergen. Da 80-tallet kom var jeg i overgangen til ungdomstiden, og utover 80-tallet ble jeg en ungdom og en ung voksen.

Mange i vårt ungdomsmiljø besøkte hyppig Borg Kristne senter i Sarpsborg den gangen, og etter hvert var det mange som dro til Uppsala på bibelskole. Selv ble jeg ledet i en litt annen retning mot Ansgarskolen og Misjonsforbundet.

Men fra jeg var en 8–9 år gammel og en del år fremover hadde jeg mange opplevelser med Jesus som sikkert kan karakteriseres som karismatiske opplevelser. Noe av det var knyttet til menighet, leirer og ungdomsfellesskapet, men mye var også når jeg var helt alene med Jesus.

Jeg er av dem som opplevde dette som noe veldig fint og ikke minst viktig for min trosutvikling. Men jeg opplevde ett tilfelle der en voksen kvinne ville lære noen av oss ungdommene å tale i tunger.

Hun brukte «si etter meg-metoden». Så kom jeg begeistret hjem og fortalte mine foreldre om dette. De reagerte ikke positivt og forklarte meg hvordan dette med tungetale i virkeligheten fungerer; at det er noe Gud gir en, ikke noe en kan lære av et annet menneske. Ikke lenge etterpå fikk jeg likevel denne gaven av Gud og har hatt glede av den resten av livet.

Det som virkelig laget sår i mitt liv i menigheten var ikke sterke ledere eller noen usunn teologi eller karismatikk - selv om miljøet jeg var i ofte bar preg av karismatiske ytringer. Nei, det var mobbing!

I menigheten skulle jeg jo kjenne meg trygg, men dessverre opplevde jeg både mobbing og utfrysing der. Jeg ble en del mobbet på skolen også, men det kunne jeg på en måte bære over med. De skjønte jo ikke min tro og hva jeg hadde sammen med Jesus, og derfor mobbet de meg for det jeg var litt annerledes.

Men når mobbing og utfrysning oppstod i det kristne ungdomsmiljøet råket det mye hardere! Her forventet jeg noe helt annet! Det tok lang tid å komme over det –slik skulle det bare ikke være i et kristent miljø! Her tok ikke de voksne lederne våre tak og ryddet opp –hvilket de faktisk etter hvert gjorde ­­på skolen og fikk slutt på mobbingen der.

Som barn og ungdom hadde jeg et sterkt ønske om å bli evangelist. Jeg var så fascinert av de evangelistene som besøkte barndoms- og ungdomsmenigheten min. Etter Ansgar hadde jeg planer om å spørre en av dem om jeg kunne bli med et år i tjeneste og lære av denne evangelisten på reise rundt i Norge.

Nå ble det ikke slik for jeg fikk tilbud om teamtjeneste i Misjonsforbundet sammen med tre andre medelever fra bibelskolen, og jeg takket ja til det.

Det ble på alle måter et fantastisk godt år hvor jeg fikk prøve ut tjeneste for Jesus i trygge rammer. Men det var ett skjær i sjøen; En av de voksne lederne våre, som jeg så veldig opp til, var rett og slett ikke helt frisk (slik jeg tolker det i dag) og skapte angst og store følelsesmessige problemer for meg.

Han var en sterk leder og en fantastisk forkynner, og han var dyktig til å sette unge folk i ­tjeneste. Vi opplevde mange fine ting sammen med denne lederen. Men så kunne han snu helt om og komme med helt uforutsette raseriutbrudd og han kunne psyke oss helt ut på andre måter.

Jeg utviklet angst i forholdet til denne lederen. Det som er ubegripelig for meg i dag er at andre voksne ledere satt og så på denne oppførselen og ikke grep inn! De måtte skjønne at dette var skadelig for oss?

Men jeg tror at de selv hadde altfor stor respekt for denne lederen til å gjøre noe med det.

Jeg måtte til slutt bryte helt med ham og vi flyttet til en annen kant av landet. Nå var jeg blitt gift og var far til en liten gutt. Men den sommeren jeg brøt med ham fikk jeg oppleve noe fantastisk; På en familieleir i UIO, hvor kona mi og jeg var lovsangsledere og hadde barnemøter, ble jeg sittende en hel natt oppe med daværende leder for familiefokus i UIO; Jan Sætren.

Jeg fikk tømme ut all frustrasjon og frykt for denne truende lederen i enerom hvor han satt tålmodig og lyttet til meg i over to timer!

Jeg kan ikke huske om han sa noe i det hele tatt, og han noterte ingen ting. Etterpå gikk han likevel inn i hver enkelt hendelse som jeg hadde snakket om, han tok en etter en – og han husket alle sammen!

Han sa at jeg nå skulle late som om han var denne dominerende lederen som hadde gitt meg så mye angst. Han tok denne lederens plass. For hver av de episodene som jeg hadde fortalt om gikk han inn og bad meg om tilgivelse (den lederen jeg refererer til bad aldri om tilgivelse).

Det løste meg rett og slett helt ut og jeg kunne legge det bak meg. Det var ikke gjort på en to tre, jeg hadde flere oppfølgingssamtaler med Jan på Ottestad, men jeg ble helbredet.

Jeg har aldri etter dette lagt meg inn under et annet menneske. Jeg kan møte på sterke personligheter og lederskikkelser og kjenne på den gamle frykten komme snikende, men jeg vet at de ikke har noe de skulle sagt over meg.

Jeg pleier å råde unge kristne til å aldri «selge skjorta si» til et annet menneske. Om det skulle være en de blir veldig forelsket i, eller om det skulle være en karismatisk leder som man blir ­fascinert av, eller om det bare er en voksen med sterke meninger; legg deg aldri under!

I Guds rike er det flat struktur; vi er alle direkte under Jesus og kun han. Noen ledere velger vi sammen i fellesskapet og tillater at de leder oss. Andre mennesker i livene våre er bare naturlige å lytte til å følge.

Men det er aldri riktig å la et annet menneske få bestemme over våre valg eller våre følelser ­ – det blir det nesten alltid sår av.

Jeg synes det er mer enn trist å lese når Elisabeth Kleppe skriver at hun aldri –etter det hun opplevde – har satt sine ben i forsamlingen igjen eller noen gang kommer til å gjøre det – så synd at det skulle bli resultatet!

Jeg må si for min del at jeg elsker forsamlingen og trenger den sårt! Nå har jeg aldri funnet en forsamling som passer akkurat til meg eller en forsamling der det ikke er noen mennesker som sårer meg eller skuffer meg.

Og jeg regner også med (eller jeg vet) at jeg også har såret andre mennesker i forsamlingen, i familien. Slik er det. Det kan også være mennesker jeg har såret som aldri har sagt det til meg, for jeg er også en leder i kirke-Norge.

Jeg ønsker selvfølgelig ikke å såre noen, men vet at min personlighet noen ganger kan virke ekskluderende og det sårer. Jeg håper at jeg kan være en som viser ydmykhet i forhold til de som opplever seg såret, for det må en leder ta på alvor! Men det finnes så mange fantastiske forsamlinger i landet vårt!

Jeg tror at enhver kristen trenger den lokale forsamlingen og jeg tror at den lokale forsamlingen trenger alle – og alle slags kristne.

I dette fellesskapet gjelder den gylne regel og det å være villig til å underordne seg hverandre – og Guds ord – i kjærlighet og respekt på tross av alle forskjeller som måtte finnes der.

Og i dette fellesskapet kan ingen ta seg til rette som om de stod høyere i rang enn andre. Ingen må heller bare slippe slike personer frem. Personer som styrer andre mennesker inn i former og oppgaver de ikke passer inn i – og med en slik styrke at det blir liggende folk igjen i grøftene etter dem utslitte eller psykisk syke, de må rett og slett stanses av fellesskapet!

Det må være stor takhøyde for ulike mennesker i en forsamling. Alle passer ikke inn i et karismatisk og foroverlent misjonsarbeid like mye som ikke alle passer inn i et kontemplativt landskap med tidebønn og mye stillhet.

Det er bra at det finnes mye midt imellom og at det finnes mange slags tjenester, stiler og forsamlinger. Enda bedre er det at det finnes mange slags mennesketyper. Vi som er ledere må bli gode på å kjenne mennesker og å lede på en slik måte at folk kjenner seg ivaretatt og komfortable i familien og i oppgavene. Vi må etterstrebe sunnhet om det er karismatisk eller ikke.

Når alt dette er sagt er det langt fra alltid komfortabelt å være en kristen og følge Jesus.

Han utfordrer oss på det ytterste mange ganger, men jeg er overbevist om at det GUD kaller en til – og det som Den Hellige Ånd genuint utruster mennesker til, klarer vi fint å stå i om det så skulle koste oss livet.

viggo klausen,elisabeth kleppe,delk,moss,østfold,bergen,borg kristne senter,sarpsborg,uppsala,ansgarskolen,misjonsforbundet,jesus,teamtjeneste,mobbing,ungdom i oppdrag,jan sætren