Nei til EU splitter nei-bevegelsen

Akkurat nå er Nei til EU og deres leder Kathrine Kleveland det største aktivumet for ja-siden i norsk EU-debatt.

Meningsmålingene viser at EU-motstanden er vedvarende høy i det norske folk. Den eneste substansielle gallup-endringen over tid i norsk Europa-politikk, er en økende oppslutning om EØS-avtalen. For øyeblikket sier rundt seks av ti nordmenn ja til EØS, som altså er den avtalen som regulerer vårt forhold til den europeiske union blant annet når det gjelder handel, markedsadgang og fri ferdsel av borgere mellom EU-landene og Norge.

Det store bildet er altså at nordmenn sier nei til medlemskap i EU, men ja til EØS-avtalen. Det er en holdning vi helhjertet støtter.

Det kvarte århundret som har gått siden folkeavstemningen i 1994 har vist at det har gått meget bra for Norge selv om vi sa nei til å bli unionsmedlemmer. Skremselspropagandaen om arbeidsledighet, internasjonal isolasjon og økonomiske problemer har ikke slått til. Norge er i dag et langt mer velstående land enn vi vår for 25 år siden.

Antallet arbeidsledige er på et europeisk bunnivå. Og på den internasjonale arena gjør utenforskapet det faktisk mulig å spille en mer uavhengig rolle enn om vi hadde vært et lite land i en stor union.

Men det er vår påstand at vi ikke ville vært der vi er i dag uten EØS-avtalen. Hvis det ikke var for den, så hadde Norge vært EU-medlem. Så jevnt var avstemningsresultatet i 1994. Dersom vi ikke hadde hatt en avtale som sikret markedsadgang for norske produkter å falle tilbake på, ville mange følt at risikoen var for stor. Da ville de ha puttet ja-lappet opp i urnen i stedet.

Vi mener altså at arkitektene bak EØS-avtalen fortjener mye av æren for at vi i dag står utenfor unionen. Og i den forbindelse er det ikke minst viktig å trekke frem den historiske rollen KrF spilte i det norske EU-dramaet på begynnelsen av 90-tallet. De var det eneste partiet som sa et helhjertet ja til EØS-avtalen, men kombinerte det med et like klart nei til EU-medlemskap.

Denne linjen fikk de mye kjeft for, men norske EU-motstandere har mye å takke datidens KrF-topper som Kjell Magne ­Bondevik og Kåre Gjønnes for.

På denne bakgrunnen er vi skeptiske til det hardkjøret som organisasjonen Nei til EU stadig driver mot EØS-avtalen. Med et norsk EU-medlemskap borte fra den umiddelbare politiske agendaen ­ligner bevegelsen nå mer og mer på en kamporganisasjon mot EØS.

Det bør de etter vår mening passe seg for. Hvis Nei til EU-leder Kathrine Kleveland og de andre i ledelsen fortsetter å fronte EØS-kamp i stedet for unionsmotstand, vil mange EU-motstandere kjenne seg hjemløse og fremmedgjort i egen organisasjon.

Vi trenger Nei til EU som en vaktbikkje og en beredskapsorganisasjon dersom det skulle komme til et nytt slag om norsk EU-medlemskap. Men som rendyrkende EØS-motstandere risikerer Nei til EU nå faktisk å styrke ja-siden i den norske EU-debatten. De svekker den avtalen som fungerer som det fremste bolverket vi har mot et EU-medlemskap og setter dermed selv medlemskapsdebatten på ­dagsorden igjen.