Skapelsesberetning og vitenskap

God og rett vitenskap har ført til stor velsignelse for vår verden. Men når en arbeider med forholdet mellom tro og vitenskap vil det også være nødvendig med vitenskapskritikk.

Det siste halvåret har det i Dagen vært en lang føljetong av innlegg til spørsmålet om forholdet mellom Bibelens skapelsesberetning og utviklingslæren.

En flittig skribent til tematikken har vært Arne Taxt. I avisen 11. juli har han en kommentar til to nylig utgitte bøker (av John Lennox og Oddvar Søvik) som begge problematiserer utviklingslæren og hevder et motsetningsforhold mellom Bibelens skapelsesberetning og darwinismen.

Taxt hevder at det prinsipielt ikke kan være noe motsetningsforhold mellom disse. Hovedbegrunnelsen til Taxt er at skapelsesberetningen(e) er å forstå som mytiske tekster, som hverken sier noe om den faktiske historiske virkelighet eller intenderer å gjøre dette. D

enne påstanden har Taxt gjentatt i en rekke av sine artikler, og hevder at Bibelens urhistorie overhodet er å forstå som en litteratursjanger som er mytisk, en sjanger som var vanlig i hele datidens Midtøsten.

At den er mytisk betyr bl.a. at den ikke kan forstås slik at den sier noe om den faktiske historiske virkelighet. Det innebærer konkret at Adam og Eva ikke er historiske personer, at der ikke har vært noe historisk syndefall, ei heller noen syndflod, osv.

Mytene er en litteratursjanger som har til hensikt å gi en allmenn forståelse av verdens beskaffenhet, de er en type overhistoriske fortellinger som skal formidle et visst verdensbilde og gudsbilde. Hvor vidt det mytene beretter virkelig har skjedd, er irrelevant.

I tidligere artikler har Taxt bestemt hevdet at en god del av godset i Bibelens urhistorie er lånt gods, først og fremst fra babylonske skapelsesmyter, og at de bibelske forfattere stort sett bare har korrigert disse ut fra sitt teologiske grunnsyn. Taxt sitt ståsted her er gammelt nytt.

Det var en veldig strid rundt dette i Tyskland etter at assyrologen Friedrich Delitzsch hadde et foredrag som fremholdt dette i Berlin i 1902, den såkalte «Babel und Bibel-striden», og der Delitzsch representerte den såkalte «panbabylonismen».

Dette har vært en skoleretning innen gammeltestamentlig teologi –og som Taxt øyensynlig slutter seg til –men som på ingen måte kan sies å være enerådende.

At den bibelske skapelsesberetningen skal være mytisk, er en påstand og ikke et historisk faktum, en påstand som hviler på en bestemt tilnærming til og tolkning av bibelmaterialet.

Taxt bruker den mytologiske forståelsen av skapelsesberetningen i et forsøk på å «redde» den kristne skapertroen idet han hevder at det umulig kan være noen motsetning mellom tro og vitenskap.

Det kan her synes som om Taxt representerer et forsøk på å harmonisere tro og vitenskap svarende til Steven Jay Gould i boken ‘ock of Ages’ (1999), et forsøk som har fått betegnelsen NOMA (Non-overlapping Magisteria).

Lik Taxt hevder Gould at det ikke kan være noe motsetnings­forhold mellom tro og vitenskap fordi de ganske enkelt ikke taler om samme sider av virkeligheten. Bibelen taler ikke om historisk-faktiske forhold, kun om «åndelige» saker. Vitenskapen derimot beskjeftiger seg med fakta, alt som kan veies og måles.

Taxt sitt ståsted er uhyre problematisk. For det første kan det se ut til at det forutsetter et deistisk gudsbegrep. Deismen var en retning i engelsk filosofi på 1700-tallet som tenkte at Gud nok hadde skapt altet. Men han hadde lagt en lovmessighet ned i skapelsen (naturlovene) som gjorde at han ikke senere behøvet å blande seg inn i det som skjedde i skaperverket.

Naturlovene sørget for at ting gikk slik de skulle. Gud var lik en urmaker som har laget en klokke, og når han så hadde trukket den opp, gikk resten av seg selv. Men en slik distansert gud er ikke Bibelens Gud.

Bibelens Gud er en Gud som ikke bare skapte en gang i fortiden, men en Gud som aktivt handler i og er engasjert i hele skaperverket (se f.eks. Salme 104). Gud har ikke trukket seg tilbake. Skapelsesberetningen utgjør forutsetningen for troen på Guds allmakt, en allmakt som ikke er abstrakt og teoretisk, men som gjør seg gjeldende i virkelighetens verden.

For det andre er det å avskjære bibelmaterialet fra den faktiske historiske virkelighet (Taxt sier at tro og vitenskap er to ulike «dimensjoner» ved virkeligheten) i strid med Bibelen selv:

At Gud er Skaperen er forutsetningen for at han også er historiens Herre, og at han griper suverent inn i historien hvor og når han vil.

Bibelen er nettopp fortellingen om Guds store gjerninger i historie og skaperverk. Av denne grunn er det å kjempe for Bibelens historisitet identisk med å kjempe for det ­bibelske gudsbilde.

For det tredje er helt avgjørende sider ved Bibelens frelses­budskap knyttet til de første kapitlene i 1. Mosebok: Det nye testamente forutsetter syndefallet som historisk-faktisk begivenhet. Dette er avgjørende av flere grunner: Syndefallsberetningen lærer oss at det onde er et fremmedelement som er kommet inn i skaperverket på et bestemt tidspunkt, i og med Adams og Evas fall.

Hvis så ikke er tilfelle, blir det onde en vesensegenskap ved det skapte. Det skapte var tvert om «overmåte godt» før fallet (1Mos 1,31). I tråd med dette lærer NT at døden kom inn i og med og på grunn av fallet. Hvis døden ikke er syndens lønn og straff, kan heller ikke Jesu død ha sonende betydning. Syndefallsberetningen lærer at der skjer et brudd i skaperverket: Det er et før og et etter: Før fallet er det overmåte godt. Etter fallet er skaperverket underlagt forbannelsens og dødens herredømme (1Mos 3,17ff).

Det er en uoppgivelig forutsetning for kristen tro å fastholde historisiteten i dette og ikke avskrive disse avsnittene i Bibelen som myter.

Nå er det riktig, som Taxt også hevder, at Bibelens skapelsesberetning ikke kan leses med naturvitenskapelige briller. Skapelsesberetningen er nedskrevet i en førvitenskapelig kultur. Men det rokker ikke ved sannhetsgehalten i beretningen, dvs. troen på at Gud faktisk historisk har skapt.

Ut fra en helbibelsk forståelse vil jeg hevde at vi er tvunget til å fastholde at disse første kapitler i Bibelen er åpenbaring og ikke myte, eller som mange av våre fremste bibellærere har formulert det: Den er tilbakeskuende profeti.

Til sist: Å bedrive vitenskap hører med til skaper- og kulturoppdraget som ble gitt mennesket i begynnelsen (1Mos 1,28f). God og rett vitenskap er en velsignelse, og har ført til stor velsignelse for vår verden. Men når en arbeider med forholdet mellom tro og vitenskap vil det også være nødvendig med vitenskapskritikk.

En må gjøre seg klart hva som er vitenskapens begrensninger. For diskusjonen rundt Bibelens skapelses­beretning er det viktig å være oppmerksom på at darwinismen neppe kan sies å servere fakta: Darwinismen representerer snarere en bestemt hermeneutikk i forhold til forskningsmaterialet.

Det er – slik bl.a. John Lennox gjør – gode grunner til å sette spørsmålstegn ved denne hermeneutikken. Både på rent vitenskapsteoretiske premisser, men også fordi darwinismen uvegerlig har dyptgående konsekvenser for både menneskesynet og virkelighetsforståelsen. For hvis mennesket bare er et høyerestående dyr, da er gudsbildet tapt.

Og hvis alt bare er blitt til gjennom tilfeldighetenes spill (som er et uttalt premiss for utviklingslæren), blir tilværelsen også meningsløs. Kristen skapertro lærer oss noe ganske annet.