Roy Godwin og Oase

Denne åndeligheten dreier seg ikke om en endeløs­ opplevelsesjakt på et åndelig hamsterhjul. Det dreier seg om å søke og å erkjenne de dypeste sannhetene om Guds nåde.

I Dagen onsdag 3. juli kommer May-Britt Fjellstad Tjomsås med sterk kritikk av Roy Godwin. Han skal tale på Oases sommerstevne neste uke.

Tjomsås stiller et godt spørsmål om stevner og konferanser: «Hvor mange drar hjem igjen med fornyet lengsel etter lønnkammeret, etter dybdene i Guds Ord og etter kraft til å leve hellig og annerledes i et stadig mer ugudelig samfunn?»

Naturligvis oppleves det ulikt fra konferanse til konferanse, og vi ønsker å svare på vegne av Oase. Vi som har dratt hjem fra sommerstevnet flere titalls ganger har opplevd: Aldri er vi tryggere på å være elsket av Gud mens vi lengter etter en enda nærere relasjon og mer av Guds ord.

Aldri er takknemligheten til Jesus større og aldri er lengselen sterkere etter å lære Jesus bedre å kjenne. Aldri er lengselen større etter å bli enda mer fylt av Ånden og ledet av Ånden. Å generalisere enkelte kristne stevner og konferanser til «kortvarig følelsesmessig rus» blir for lettvint. Det er å undervurdere kraften i Guds ord der det forkynnes.

Oase har sitt særlige kall i det å undervise og å forkynne om Den hellige ånd. Vi vil la mennesker få erfare Åndens gjerning i egne liv. Bibelen forteller om det overnaturlige som en naturlig del av den troendes hverdag og hvordan det gir liv og kraft til fellesskapet. Oase har røtter dypt i det evangelisk lutherske. Med slike dype røtter og et avklart ståsted kan vi hente inspirasjon fra et bredt spekter i kirkelandskapet.

Godwin er en slik inspirator. Vi betviler ikke sannheten i hans beretninger, og vi takker for vitnesbyrdene om at liv forvandles. At mennesker opplever at Gud er høyst reell og at han griper inn i liv og hverdag burde vi kristne takke for. I en tid der norske og vestlige kirker stadig mer tilpasser seg rasjonalistisk virkelighetsoppfatning, trenger vi vitnesbyrdene om også det mystiske.

Tjomsås omtaler mystikk og spiritualitet med kritisk og negativ kontekst. Men en kristendom som ikke også rommer det mystiske (Wikipedia: «... personlig, subjektivt og direkte opplevelse av det guddommelige, ... nærhet til Gud») blir lett en teoretisert kristendom. Da blir troen kun at man holder noe for sant, uten at det levende fellesskapet med Gud er til stede.

Så dreier ikke denne åndeligheten seg ikke om en endeløs opplevelsesjakt på et åndelig hamsterhjul. Den dreier seg om å søke og erkjenne de dypeste sannhetene om Guds nåde. «Bli fylt av ånden» er Oases visjon. Og den har sin rot nettopp i Guds nåde. Ånden er vår pant på at vi har fått denne nåden.

Tjomsås skriver flott om at vi skal prøve alt på Guds ord og ikke hive oss på en lære som klør oss i øret. Hun skal vite at det tar vi på alvor. Men når det gjelder Tjomsås sin karakteristikk av Godwins forkynnelse kjenner vi oss ikke igjen. Tjomsås peker på en rekke feil som det er mulig å begå og gjør det lettvint for seg selv når hun deretter argumenterer mot disse feilene.

Det fører for langt å kommentere alle kritiske punkter i Tjomsås’ kritikk. Vi anerkjenner imidlertid den nøden som vi aner at ligger under; at vi må vokte oss mot at strømninger og lærdoms vær og vind skal føre mennesker vill. Som karismatisk bevegelse har vi et særlig ansvar for at all spiritualitet avspeiler en bibelsk forståelse.

Vi har nylig bidratt til å revidere ei bok (Velkommen, Hellige ånd) der 30 lutherske teologer arbeidet i flere år med å gjøre rede for karismatiske uttrykk og Den hellige ånds gjerning. Her finner man det teologiske fundamentet for Oase – og vi har så langt ikke funnet noe i Roy Godwins forkynnelse på våre møter som på vesentlige punkter avviker fra dette grunnlaget.

Oase arbeider økumenisk. Vi samarbeider og henter inspirasjon fra et bredt kirkelandskap både nasjonalt og internasjonalt. Det må sees på som en berikelse og ikke som en trussel.