Gråt med de som gråter

Vi er alle en del av Kristi ene legeme, et legeme som ikke er delt. 

«Det virker som om den menneskelige verdigheten ender der Europas yttergrenser begynner. De døde er et resultat av Europas lukkede dører» – Eritreisk bestefar.

For fire år siden opplevde vi en strøm av flyktninger til Europa – og til Norge. Og de gode initiativene sto i kø; matutdeling, klesinnsamling, dugnad, kollekt og bønn om politisk vilje. Frivillige organisasjoner vokste, nye dukket opp. Kirkene startet møteplasser, språkopplæring og leksehjelp. Vi erfarte hvordan det kunne være å brette opp ermene og stå sammen i Norges største dugnad.

Fire år senere kan man undre – hva skjedde så? Hvor er engasjementet blitt av? Er flyktningkrisen over? Tvert imot, det er flere flyktninger enn noensinne. I 2015 var det 59,5 millioner flyktninger, mens det i 2018 var hele 68,5 millioner mennesker på flukt. Selv om antallet flyktninger som ankommer Norge har minket, er det fortsatt mange som trenger vår hjelp, omtanke, solidaritet og forbønn.

For kristne er det ikke tilstrekkelig å forkynne vår kjærlighet til Kristus. Troen kan kun være autentisk om den også utrykkes i nestekjærlige handlinger. Vi er alle en del av Kristi ene legeme, et legeme som ikke er delt.

Dietrich Bonhoeffer utrykker dette når han sier: «Det er bare gjennom Jesus Kristus vi kan være hverandres brødre og søstre… gjennom Kristus er vår felles tilhørighet både reell, integrert og evigvarende». Dersom vi alle er ett legeme er vi også bundet til en gjensidig solidaritet som både definerer oss og stiller krav til oss.

Derfor har kirkene i Norge gjennom Norges Kristne Råd engasjert seg for flyktninger i mange år. En del av dette engasjementet handler om å minne samfunnet og myndighetene på at Norge må ta sin del av ansvaret. 20. juni markeres Verdens flyktningdag over hele verden. Med årets minnesmarkeringer settes det søkelys på behovet for lovlige og trygge reiser til Europa - i stedet for ansvarsfraskrivelse fra politisk hold.

Italia har store utfordringer knyttet til den store mengden flyktninger, og har ikke kapasitet til å ta imot flere. Derfor har de nå stengt sine grenser, noe som fører til at båtflyktninger blir tvunget til å drive hvileløst i Middelhavet.

Våre søsterkirker i Italia lever tett på dette, og har bedt oss om å ta opp problemet med norske myndigheter. Her må vi finne gode politiske løsninger, og ikke la mennesker dø ved vår dørstokk. La oss vise den eritreiske bestefaren at den menneskelige verdighet ikke ender der Europas yttergrenser begynner.