Kirkerådsleder Kristin Gunleik
...
Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og Åpen Folkekirke-leder Gard Realf Sandaker-Nielsen. Foto: Ole Martin Wold, NTB scanpix
debatt
Den besværlige sannheten
Del
Den siste tidens kronikker, synspunkter og debattinnlegg i Dagen angjeldende splittelsen i kirkens ekteskapssyn gjør at det er naturlig å stille Åpen folkekirke (ÅF) det enkle spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig å si det som det er?

Eksempelvis har både leder av kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum og leder av ÅF og Oslo bispedømmeråd, Gard R. Sandaker-Nielsen, påstått at det er teologisk grunnlag for homofilt samliv. Underforstått at det er bibelsk belegg for å gå inn for homovigsel i kirken. Det er en tilsnikelse, og ikke i samsvar med fakta slik jeg ser det.

Hva de mener med teologisk grunnlag er uklart, for teologi er så mangt, men bibelsk grunnlag har de ikke. Det vil de imidlertid ikke innrømme, men bruker i stedet det villedende uttrykket teologisk .

Hvorfor er det så besværlig å veilede i stedet for å villede? Jo, jeg forstår det dithen at det er fordi ÅF ikke kan verifisere utsagnet om bibelsk begrunnelse, og da er det tryggest å være litt mer ullen.

Professor Egil Morland har prisverdig engasjert seg i debatten, og har påvist at det i vår kirke nå ikke er samsvar mellom ÅF’s utsagn om at de vil gi rom for den klassiske lære om ekteskapet, og hva de faktisk gjør. Årets kirkemøte er beviset på at Morland har rett.

Til Kristelig Pressekontor sier Sandaker-Nielsen følgende: «Rommet for to syn har ikke blitt endret. Vi skapte det rommet sammen i vigselsvedtaket hvor vi sa at det var rom for ulike syn på ekteskapet både i forkynnelse og praksis. Det står vi i Åpen Folkekirke fast på og vil forsvare.» Hvor sant er dette? Jeg kan ikke se at han har dekning for å si det.

På årets kirkemøte sørget ÅF for å frata menighetsmøtet muligheten til å unngå homovigsel i sine menigheter. Det var et smutthull i kirkelovens § 11 som tilla menighetsmøtet mandat til lokal styring angående innføring av ny liturgi.

Dette gjorde det mulig for menighetene å unngå at kirkemøtet overstyrte menighetene, for eksempel i spørsmålet om innføring av vranglære i form av ny vigselsliturgi.

Det skulle ikke ÅF ha noe av, og tvang gjennom sitt syn med en ny formulering som ikke er til å misforstå. Dermed tettet de smutthullet, og snevret inn det omtalte rom i kirken, uansett om Sandaker-Nielsen påstår det motsatte. Det er klart når man sammenligner gammel og ny formulering av kirkemøtets myndighet. Hvorfor kan ikke ÅF si det som det er?

Tenk om Åpen folkekirke, for redelighetens skyld, hadde sagt noe i nærheten av følgende: V

i i Åpen Folkekirke tok før forrige valg til kirkemøtet en politisk beslutning, vel vitende om at det ville skape splittelse i kirken, nemlig med alle lovlige midler å skape en sammensetning av kirkemøtet som ville medføre aksept og velsignelse av bibelstridig homovigsel i kirken.

D et var så viktig for oss at alle andre hensyn, som kirkens enhet og kirkens egentlige oppdrag, måtte vike. Vi har greid å lure de konservative biskopene til å stemme for det, og vi vil sørge for å fortsette utnevnelse av homoliberale biskoper, uavhengig av lokale demokratiske valg, slik det sist skjedde i Stavanger bispedømme.

Nå er det vi som bestemmer, og det skal vi benytte oss av! Vårt snakk om teologisk begrunnelse for å velsigne homofilt samliv var bare for å villede, for bibelsk begrunnelse finner vi ikke. Det er den nye vigselsliturgien bevis på, det er bare å lese teksthenvisningene i gammel og ny liturgi.

Det hadde vært noe, det. Da hadde folk visst hva de valgte, med åpne øyne, men sannheten er besværlig hvis den kolliderer med politikken og tidsånden. Det har Åpen folkekirke skjønt, og derfor unngår de den for å oppnå de politiske mål i samsvar med det sekulære samfunn.

debatt,gard realf sandaker-nielsen,åpen folkekirke,kristin gunleiksrud raaum,teologi,den norske kirke,egil morland,vigsel av likekjønnede,likekjønnet vigsel,homovigsel