SORTERING: Vi må forstå at hvi
...
SORTERING: Vi må forstå at hvis vi velger mer sortering, får vi et samfunn med økende effektivitetskrav. Vi kommer alle til å bli påvirket av dette, og risikerer at samfunnet tar skade. Vi risikerer langsomt å bli mindre sensitive for lidelse og sykdom, sa Ola Didrik Saugstad i sin tale på Tryggheim. Etter talen deltok han i en panelsamtale med ekteparet Solrunn og Hans Børge Ånestad, som har et barn med ryggmargsbrokk. Samtalen ble ledet av Tryggheim-lærer Sofie Braut. Foto: Tarjei Gilje
debatt
Menneskeverd under press
Del
Når vi tenker tilbake på folkemordet i Rwanda, når vi ser syriske flyktninger på fjernsyn og hører at ­deres tilværelse før krigen var omtrent som vår, bør de ­fleste spørre seg selv om ikke dette kan skje andre ­steder, også hos oss i neste omgang.

7. april for 25 år siden, i 1994, brøt det ut et folkemord hvor mellom 800.000 og 1 million mennesker ble drept i løpet av 100 dager. Dag og natt i tre måneder ble det drept fem mennesker i minuttet, verken gamle eller unge ble spart. Gravide kvinner og deres fostre ble drept.

I tillegg til omfanget av grusomhetene var det noe annet som karakterteriserte dette. Mordene ble ikke utført av soldater, men av vanlige folk. Folk trakk kniven og drepte naboen. Folk som hadde levet i fred med hverandre, kanskje gått i samme kirke i årevis, ble over natten forvandlet til drapsmenn.

Jeg refererer selvfølgelig til folkemordet i Rwanda hvor hutuene begynte å drepe tutsiene. I en artikkel i Vårt Land 15. april beskriver førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Terje Skjerdal disse grusomhetene. Drapene begynte dagen etter at president Juenal Habyarimana ble skutt ned i et småfly utenfor hovedstaden Kigali.

Presidenten tilhørte den herskende majoriteten på 84 prosent hutuer, mens tutsiene utgjorde omtrent 15 prosent. Det er flere spørsmål vi må stille når vi hører om dette, og de to viktigste er: Hva får mennesker til å gjøre slikt? Og kunne vi vært med på noe lignende?

For at folkemord skal kunne finne sted, må det ifølge Skjerdal og andre være gjort forberedelser over tid. Tutsiene hadde i lang tid blitt omtalt av hutuene i hatefulle ordelag med uttrykk som undermennesker, rotter eller parasitter.

Ifølge Genocide Watch starter folkemord med dehumanisering, og gjør ikke alle former for forfølgelse av andre mennesker det? Man setter merkelapper på grupper som indikerer at de har lavere verdi. Da europeerne kom til den nye verden, ble de innfødte gitt lavere menneskeverd og de svarte slavene definert som 3/5 mennesker. Vi europeere har egentlig mye på samvittigheten når det gjelder å krenke menneskeverdet.

Kristoffer Kolumbus og hans menn dro ut fra Spania 3. august 1492. Natten til 12. oktober så de land og ankret opp utenfor øya Guanahan. Hele natten lå taino-indianere i skjul bak det tette løvverket og stirret på de tre merkelige farkostene, Santa Maria, Niña og Pinta. Tenk om de hadde visst at skipene var deres undergang?

Den tidligere slavehandleren, den høye, blåøyete og blonde, men allerede hvithårete, Kolombus i sin praktfulle skarlagensrøde admiralsuniform satte om morgenen 12. oktober som den første europeer fot på amerikansk jord, det han kalte San Salvador.

I samme øyeblikk som han tilegnet seg øya i Frelserens navn, beseglet han taino-indanernes skjebne. 30 år senere var nesten alle døde, og under 100 år etter var alle taino-indianerne borte.

Da Kolumbus knelte ned på stranda og annekterte landet i den spanske kongen og dronningen og den katolske kirkens navn, ble det ifølge historikeren David Stannard starten på det største genocidet, det største folkemordet i menneskenes historie. 100 millioner urfolk og noen titalls millioner afrikanske slaver på det amerikanske kontinentet ble utslettet i møtet med europeere og de hvite amerikanerne.

Utslettelsen av urbefolkningen var bare et fotavtrykk borte i det som må ha fortonet seg som en trygg og beskyttet tilværelse der taino-indianerne lå i skjul den natten bak vegetasjonen på stranda. Kan noe slikt skje også med oss som hviler bekymringsløst i vår velferd?

Når vi tenker tilbake på folkemordet i Rwanda, når vi ser syriske flyktninger på fjernsyn og hører at deres tilværelse før krigen var omtrent som vår, bør de fleste spørre seg selv om ikke dette kan skje andre steder, også hos oss i neste omgang. Har vi en bærekraftig kultur som er forberedt og som kan motstå den dagen noen prøver å sette et fotavtrykk på våre strender, fotavtrykk som kan ødelegge oss?

Dette forteller oss noe viktig. Menneskeverdet er under press. Det er ingen selvfølge at menneskeliv skal aktes og beskyttes. Tvert om, det er kanskje unntaket. Det er alle menneskers plikt, å tenke gjennom dette. Hva skal til for at vi setter alle mennesker like høyt?

For det har ikke vært noen selvfølge, og slett ikke og dessverre ikke i vår europeiske kultur. Det er vår plikt å prøve å identifisere trekk og holdninger som bidrar til at menneskeliv mister beskyttelse.

Og her står vi foran en første utfordring: Det er ikke alle som mener at alt menneskeliv har samme rett til beskyttelse. Ja, det ser ikke ut til å være intuitivt i det hele tatt. Det som er langt borte, det vi ikke ser eller vil se, er ikke like viktig for oss som det vi har et nært forhold til.

Det var da antislaveribevegelsen i England begynte å vise bilder av slavene, der de var stuet sammen under dekk, tett i tett på vei over til den nye verden, at antislaveribevegelsen fikk vind i seilene. Man så at de svarte afrikanerne var som oss.

Jeg har reist rundt i store deler av verden og sett mangfoldet blant menneskene. Noen ser så fremmede og annerledes ut i mine øyne at jeg har lurt på om vi tilhører samme art. Tanken er så nær, jeg vil tro for oss alle. To spørsmål: 1) hva bestemmer menneskeverdet? og 2) hvem bestemmer det?

Menneskerettighetene slår fast at alle mennesker har samme verdi, men er det en intuitiv tanke, noe selvfølgelig? Det er i hvert fall ingen tvil om at denne tanken ikke deles av alle.

Massakrene på Sri Lanka første påskedag forteller oss det, om vi ikke visste det fra før. Har man rett til å bestemme menneskeverdet ved å hevde at amerikanske urfolk og slavene hadde mindre verdi enn en europeer? Kan man fastslå menneskeverdet til et foster bare ved å bestemme oss for at det har mindre verdi?

Dette bringer inn et tredje spørsmål. Er det sammenheng mellom brudd på menneskerettighetene på ett område med nedvurdering av mennesker i andre situasjoner? Er det mulig å isolere handlingene til bare en gruppe, eller vil slikt smitte over på resten av befolkningen?

Jeg har ikke noe svar, og kan bare ane det. Men det er viktig at vi stiller spørsmålet og at vi arbeider med svaret igjen og igjen.

På vei til Rikshospitalet går jeg ofte gjennom Ivar Aasens vei. Der passerte jeg et hus som nå er revet. På porten sto det et skilt: Vinderen Biologiske Laboratorium. Dette ble grunnlagt i 1906 av apotekeren og arvehygienikeren Jon Alfred Mjøen.

I boken «Racehygiene», som kom ut i 1914, hevdet Mjøen ifølge Store norske Leksikon at et moderne samfunn burde beskytte seg mot såkalte dårlige arvebærere, som mentalt handikappede, forbrytere, og prostituerte, ved å nekte dem avkom. Før 2. verdenskrig var dette aksepterte holdninger. I dag vet vi at arvehygienen ikke bare var useriøst, den var skadelig.

Legen Fred Andersen har nylig gitt ut boken «Hva er et menneske verdt?» hvor han redegjør for rasebiologiens utvikling og nevner noen eksempler. Da engelskmennene kom til Australia ble ikke urbefolkningen regnet som fullverdige mennesker, og de fikk ikke samme rettsvern som europeerne.

Barna til aboriginene ble tatt fra foreldrene og plassert på internat hvor de måtte snakke engelsk. I Norge ble den samiske befolkningen utsatt for mye av det samme. Fra forrige århundreskifte startet en omfattende rasebiologisk forskning i Europa. Man målte skjeletter, spesielt hodeformen, og prøvde å klassifisere og rangere mennesker etter slike mål. Også i Norge var slik forskning høyt verdsatt.

I 1934 vedtok Stortinget mot en stemme den såkalte steriliseringsloven. Det var Erling Bjørnson, sønn til Bjørnstjerne, fra Bondepartiet som var saksordfører for loven som åpnet for tvangssterilisering av representanter for romanifolket og for titusenvis av de som den gang ble kalt «åndssvake».

Bjørnson brukte taletiden i Stortinget til å snakke om «ugress» og «snyltedyr», og skrøt av Hitlers Tyskland som hadde vedtatt tvangssterilisering for å «befri de kommende generasjoner for å trekkes med en overbelastning av degenerte mennesker».

Det som var spesielt med den norske loven er at den ikke ble endret før i 1977, den tyske ble avskaffet i 1945. I Norge hadde loven sterke forkjempere innen psykiatrien og i Arbeiderpartiet, som for eksempel mangeårige helsedirektør Karl Evang.

Tre dager før utbruddet av 2. verdenskrig ble en stor internasjonal kongress i genetikk avsluttet i Edinburgh med et manifest, Edinburgh- erklæringen om menneskets genetiske rettigheter. I denne erklæringen nevnes det en rekke hjelpemidler for «genetisk forbedring» som sterilisering, prevensjon, abort, fruktbarhetskontroll, kunstig inseminasjon.

Det ble hevdet at det både er et privilegium og en plikt å få det best mulige barn hva angår genetisk utrustning. Disse personer må produsere flere etterkommere enn resten, skrev de.

Indiana ble i 1907 den første staten i USA til å legalisere tvungen sterilisering, og fra 1920 til 1950 ble titusenvis ofre for dette. Kampanjen ble støttet av den progressive presidenten Theodore Roosevelt og den medisinske og akademiske eliten. Tusenvis av forsvarsløse mennesker ble karakteriserte som åndssvake, sinnssyke, epileptikere, alkoholikere, kriminelle og som såkalte degenererte individer. Kirken, og spesielt den katolske kirken, protesterte heldigvis.

I 1958 skrev den amerikanske biologen Hermann Müller: «Selv om det er en menneskerett å få sine skavanker behandlet med alle midler samfunnet har til rådighet, har ingen rett til å overføre så mange genetiske eller delvis genetiske skavanker at samfunnet får en enda større byrde å bære.» Müller hadde fått Nobelprisen i 1946.

Så kommer det farlige og brennbare spørsmålet: Har slike tanker relevans for oss i dag. Er det noen sammenheng mellom disse tankene og for eksempel dagens debatt om «sorteringssamfunnet». Eller er det usaklig å trekke frem den gamle historien om arvehygienen?

I dagens sorteringsdebatt kan det også være på sin plass å minne om nobelprisvinneren Konrad Lorenz’ ord fra 1940: «Det må være rasehygienens plikt å vie elimineringen av moralsk underlegne mennesker større oppmerksomhet. Vi bør bokstavelig talt erstatte alle faktorer som står for seleksjon i et naturlig og fritt liv. I forhistorisk tid ble utvelgelsen styrt av ytre, fiendtlige forhold. Denne funksjonen må i dag overtas av en menneskelig organisme.» I dag er det få som sier slikt. Men kanskje det ikke er nødvendig nå mer enn 75 år senere.

Vi har fått potente metoder til å selektere og eliminere det livet vi ikke ønsker. I tillegg har vi rent teknisk klart å skyve det hele frem noen uker i tid, slik at det ikke blir like synlig som før. Har dette noe med dagens sorteringsdebatt å gjøre? Bare et fåtall, hvis noen, av dagens norske politikere vil kunne slutte seg til Lorenz’ tanker. Men spørsmålet er likevel om vi med dagens teknologi legger forholdene til rette for at slike tanker igjen skal bli stuerene.

Nå skjønner man sikkert hvor jeg vil hen. Det er kanskje ikke sikkert at det som såkalte opplyste og fremskrittsvennlige mennesker holder opp som noe selvfølgelig og noe som er rett, er det. Tvert om, ofte er det nettopp ikke det.

Hvis fosteret er fratatt rettigheter det burde ha, betyr det at vår generasjon er like grusom som andre i generasjoner i menneskehetens historie.

Selv om det er en tanke som er vanskelig å ta inn over seg, burde muligheten likevel være nok til at man er villig til å stoppe opp og spørre om man er på gal vei. Har tradisjonen fra Müller og Mjøen vunnet opinionen ved for eksempel å få stemplet alle som protesterer mot dagens praksis som kvinnefiendtlige, middelalderske, og høyreorienterte?

TRYGGHEIM: Sorteringssamfunnet, slik det nå raskt utvikler seg i mange land, er rett og slett en konsekvens av disse liberale abortlovene, sa Ola Didrik Saugstad i sin tale på Tryggheim. Her ser vi ham på første rad til venstre i bildet. Til høyre ser vi Tryggheim-rektor Gjermund Viste. Foto: Tarjei Gilje

Det er et annet aspekt ved sorteringssamfunnet som er like viktig. Sortering rammer ikke bare fosteret, men skader oss alle. Det er ikke bare et spørsmål om abort eller ikke-abort. Det går mye dypere enn det. Vi må forstå at hvis vi velger mer sortering, får vi et samfunn med økende effektivitetskrav.

Vi kommer alle til å bli påvirket av dette, og risikerer at samfunnet tar skade. Vi risikerer langsomt å bli mindre sensitive for lidelse og sykdom. Vi kan få det konsumsamfunnet som sosiologen Zygmunt Bauman sammenlignet med et varehus hvor relasjoner er noe man forbruker. Mennesket blir en vare.

Denne utviklingen vil uten tvil kunne skape vanskeligheter for de av oss som ikke klarer å henge med i det nye effektivitetskravet. Det jeg i en kronikk i Morgenbladet kalte «Sorteringssamfunnets jerngrep» som vil ramme oss alle.

I dag dukker ideer om genetikk og arvehygiene opp igjen etter at de ble fredløse etter andre verdenskrig. Eutanasi-spørsmålet tas opp med stor kraft av enkelte. Nyfødte med visse sykdommer skal man i barmhjertighetens navn kunne ta livet av, det skjer i Nederland.

Nylig slo Aftenposten opp en kronikk hvor det ble redegjort for tilbud i USA og andre land hvor foreldre nå kan velge egenskaper hos fosteret, som øyenfarge og hårfarge. Dette ble nærmest lansert som en sensasjon.

I all beskjedenhet må jeg si at jeg har skrevet om denne utviklingen i minst 25 år med flere kronikker i Aftenposten og andre steder. Men det kronikkforfatteren ikke skjønte eller våget å peke på, var å sette denne utviklingen i sammenheng med vår abortlovgiving og vår holdning til fosteret.

Riktignok blir mange skremt av at foreldre nå kan velge fostre med blå øyne eller velge kjønn, men hvis man peker på sammenhengen mellom denne utviklingen og samfunnets abortlovgivning, blir man straks stemplet som «mørkemann» eller kvinnefiendtlig.

På sett og vis har derfor skillelinjene i dagens sorteringsdebatt kanskje ikke endret seg så mye fra 1930-årene. Det nye nå er at sorteringsforkjemperne kler seg som kvinneforkjempere. På 30 tallet stemte bare Gjert Bonde fra Samfundspartiet mot steriliseringsloven.

Han sa «Dette lovforslaget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet». Han sto alene mot hele Stortinget. I dag ser vi at det synet mange hadde i denne perioden var galt. En dag tror jeg mange vil forstå at dagens press for selektering ikke bare er moralsk forkastelig, men er farlig for oss selv.

Det er imidlertid sterke krefter som går inn for at det er rett å kunne ta livet av fødte barn med funksjonshemning. Filosofen Peter Singer hevder dette, og han har tilhengere også i vårt land.

Ved et foredrag jeg holdt i Riyadh i Saudi-Arabia satt de tildekkete kvinnene helt bak i salen. Jeg hadde forelest om hvordan man kan redusere kvinne- og barnedødeligheten og trukket frem slagordet «Kvinner og Barn først».

Det oppsto i 1852 da kaptein Robert Solomond av seilskuten Birkenhead forliste 180 km utenfor Cape Town. De hadde støtt på et undervannsskjær og vannet strømmet inn, og det var bare to livbåter. Da mannskapet presset seg på for å fylle opp disse sa Solomond: «Kvinner og barn først».

Med geværet sørget han og noen av mannskapet at de 7 kvinnene og 13 barn ble rodd vekk fra vraket som sank etter bare 25 minutter. Av de 634 ombord ble bare 193 reddet. Det var da den stolte sjømannstradisjonen «Kvinner og barn først» oppsto. Senere er det på mange måter blitt et motto for Vestens humanisme. De svake og forsvarsløse skal ha spesiell beskyttelse.

På slutten av foredraget i Riyadh viste jeg et bilde av meg selv på FNs talerstol i forbindelse med et møte jeg var med på i FN-bygningen i New York om kvinners og barns helse. Jeg spurte retorisk: «Hva tror dere jeg ville si hvis jeg fikk styre verden en dag?»

Svaret jeg hadde tenkt å gi var: «Utrydd kvinne- og barnedødeligheten nå!». Men så hørte jeg stille, nesten som en hvisken, bak fra kvinnedelen av forsamlingen: «Kvinner og barn først».

Jeg fikk en klump i halsen da jeg hørte dette. De tildekkete kvinnene hadde grepet budskapet mitt, og hvis dette var blitt etterfulgt av politikerne, ville kvinners og barns helsetilstand vært mye bedre enn den er i dag.

For en tid siden var jeg på Slaveøya utenfor Dakar. Da jeg gikk gjennom de trange gatene, spurte jeg meg selv hvor vår tids slaveri er. Vår tids blinde flekk som «godtfolk» ikke ser. Vi kan i hvert fall peke på de fattige, de nyfødte som dør i hopetall, kvinner som dør i barnefødsel fordi de politiske lederne ikke bryr seg nok om det. Kvinner som mishandles og undertrykkes. Barnearbeidere.

Eller hva med alle de svarte som sitter fengslet i USA, eller fangene på Guantanamo? Og så det som få tør nevne, ufødte mennesker som har mistet beskyttelsen, ja, det som skjer fremstilles som et fremskritt.

Skjønner ikke politikerne at den ekstreme rettighetstenkningen som er blitt utviklet i vår del av verden ofte vil føre til at en svakere part vil lide? Det er i balansen mellom forskjellige gruppers rettigheter den gode politiker, det etiske menneske, må operere.

I mange land er fostre blitt helt rettsløse lenge etter den norske abortgrensen på 12. svangerskapsuker. Fosteret er blitt en vare, og kan bli utsatt for den mest ufølsomme behandling. 40 år etter at Norge fikk en abortlov som ga kvinnen rett til å bestemme og fosteret mistet sine rettigheter, har folk flest sluttet å ville vite og høre om hvordan fostre blir behandlet.

På verdensbasis utføres det 40-50 millioner legale aborter årlig. Dette enorme tallet burde kunne være et utgangspunkt for en ny og fordomsfri debatt om abort, uansett hvilket syn man har på abortloven. Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig galt.

Jeg har de siste 40 årene fulgt nøye med på den internasjonale utviklingen innen perinatalmedisinen, som omhandler fostre og nyfødte. Faget har raskt utviklet seg og tatt i bruk de mest raffinerte metoder til å diagnostisere det minste avvik ved fostre. I dag er fosteret, syke som friske, i stor grad blitt rettsløst i deler av svangerskapet i en verden som stadige leter etter det perfekte.

22. januar 1973 vedtok Høyesterett i USA retten til selvbestemt abort. Det ble starten på en splittelse i det amerikanske folk som har fortsatt til denne dag. Samtidig førte dommen til en liberalisering av abortlovene i mange vestlige land, inkludert Norge.

De nye abortlovene ble mange steder i verden ikke bare en rett for kvinnen til å bestemme, men ble også starten på en systematisk og nådeløs jakt på fostre med sykdommer og defekter av forskjellig slag. Den etiske refleksjon ble raskt borte fra fagmiljøene, og samfunnet mistet kontrollen over den teknologiske utviklingen. Sorteringssamfunnet, slik det nå raskt utvikler seg i mange land, er rett og slett en konsekvens av disse liberale abortlovene.

I store deler av verden legges det et betydelig press på kvinnen til å velge bort fostre med sykdom eller lyter. Det er ikke uten grunn at de funksjonshemmedes organisasjoner protesterer. De vet at sortering i fosterlivet i neste omgang vil ramme de funksjonshemmede, dem selv. Men etter hvert vil det ramme oss alle.

En god abortlov må reflektere fosterets rett til liv – også de første 12 ukene av svangerskapet. Abortloven viser manglende respekt for livets begynnelse. Den etiske utfordringen blir å finne den rette balansen mellom født og ufødt, samtidig må de aborter som utføres gjøres så trygge som mulig. En abort representerer en nødvergesituasjon. Det er dette dilemmaet en god abortlov og et godt samfunn må avspeile.

Med årene har jeg kommet til at det er bare et kriterium på at alle mennesker har samme verdi, og det er det som står på Bibelens første blad i 1 Mosebok 1,26-27: Imago Dei, mennesket er skapt i Guds bilde. Det er ikke med vårt eget blikk vi skal se andre mennesker, det er med Guds blikk. Når vi ser oss selv, skal vi se en annen.

Sekulariseringen dreier seg etter min mening ikke først og fremst om kirkens posisjon i vårt samfunn, men om den kristne humanismen fortsatt skal være en avgjørende faktor i samfunnsutviklingen.

Mange blåser av dette, og mener at en gudløs humanisme er like bra som den kristne humanismen som er rotfestet i grunntanken om at alle mennesker er likeverdige fordi de er skap av Gud. Dette gjenstår å se, men erfaringen med gudløs humanisme gir kanskje ikke alltid grunn til optimisme?

Selv tror jeg denne tanken, at «mennesket er skapt i Guds bilde», er menneskets beste vern. For det er ikke vår rett å bestemme at andre har et lavere menneskeverd enn oss selv.

Dette synspunktet er ikke selvsagt, men er verdt å kjempe for. Stafettpinnen for å kjempe den kampen må hver generasjon føre videre. Teksten er en forkortet utgave av talen Ola Didrik Saugstad holdt i forbindelse med en markering av 100-årsjubileet­ til Tryggheim skular på ­Nærbø i Rogaland 25. april.

debatt,ola didrik saugstad,sorteringssamfunn,syria,rwanda,folkemord,flyktninger