Jeg – en tvilling

Med gru tenker jeg på det scenarioet at min søster hadde blitt fjernet under svangerskapet. For et tap det hadde vært!

Jeg er tvilling. Med en jente. Og vi fikk livet i gave begge to. Det er ingen selvfølge lenger. Vi fikk ligge beskyttet under mors hjerte til tiden var inne for fødsel. Dette var lenge før ultralyd ble vanlig, så våre foreldre visste ikke om de ventet en gutt eller jente. De visste faktisk ikke at de ventet to barn engang. Det var bare registrert hjerteslag fra den ene av oss. Så overraskelsen og gleden var stor da en liten jente fulgte i hælene på gutten.

Det ble en fantastisk oppvekst sammen med en strålende tvillingsøster! Vi delte alt: barnevogn, seng, badekar, leker, venner, godterier og opplevelser. Vi var aldri alene, men pludret og lekte sammen hele dagen og lærte ting sammen.

Vi ble hverandres «elever» og «lærere»; noe var den ene god på, andre ting mestret den andre best. Vi gjorde leksene sammen og beskyttet og trøstet hverandre når farene lurte eller tårene kom trillende.

Joda, vi var uenige, kranglet og slåss som andre søsken, men veien til forsoning og oppgjør var alltid kort. Vi var mest venner. Perlevenner. Og som tvillinger flest ble vi kledd akkurat likt gjennom barneåra, jeg i «guttefarger», hun i «jentefarger». Og vi var på en annen måte enn andre søsken en slags hemmelig enhet, som alltid var der for hverandre og forsto den andre selv om ord ikke ble uttalt.

Med gru tenker jeg på det scenarioet at min søster hadde blitt fjernet under svangerskapet. For et tap det hadde vært! Mitt liv hadde aldri blitt det samme uten Synnøve, som hun heter. Det hadde garantert vært mye, mye fattigere. Og jeg vet at hun ville ha kvittert med tilsvarende ord. Hennes smil, klemmer, omfavnelser, godord og vennlige handlinger har alltid vært til trøst, inspirasjon og oppmuntring.

Jeg er så glad for at jeg ble til i en tid da abort var et fremmedord, da det var trygt i mors mage. Jeg er så glad for at jeg og min søster fikk være i fred og fikk være sammen under mors hjerte gjennom hele svangerskapet. Jeg er så glad for at vi hadde en mor og far som ønsket sine barn og som ba for oss fra vi var unnfanget. Mor lever ennå (92), og ber fremdeles daglig for oss.

Lejeune-erklæringen, ført i pennen av den franske legen Jérõme Lejuene (1926–1994), beskriver vakkert og sterkt det storslåtte ved menneskelivet. Der står det: Under hele sin utvikling er fosteret et levende individ. (…)

Fra befruktningen til alderdommen er det det samme levende individ som vokser, modnes og til slutt dør. Det er utstyrt med egenskaper som gjør det helt forskjellig fra alle andre mennesker, og det kan derfor ikke erstattes. Legekunsten skal tjene og beskytte det levende individ fra unnfangelse til den naturlige død. (…)

Når legen står overfor en nødssituasjon som skyldes tragiske forhold, er det hans plikt å gjøre alt det som står i hans makt for å hjelpe både moren og barnet. Det strider derfor mot en leges oppgave å avbryte et svangerskap for å løse sosiale, økonomiske, moralske eller arvemessige problemer.»

Erklæringen er som et ekko av Salme 139: Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. (vers 13–16).

Takk, Gud, for livet! Takk, mor, for at du og far tok imot oss begge med kjærlighet, glede og takk – om overraskelsen og utfordringen var aldri så stor med to små samtidig! Slik fikk jeg både livet og en tvillingsøster i gave.