«Trøst, trøst mitt folk!»

Kristenledere og forkynnere har et særlig ansvar for Israel. Jesaia 40,1-2

Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle hennes synder.

Profeten fikk denne beskjed fra Gud. Han skulle trøste Israel og tale vennlig til Jerusalem. Nå trengte folket det. Og trøsten gjaldt både deres pressede situasjon som fanger i Babel og forholdet til Gud. De kunne trøstes med at striden var endt og friheten dermed snart vil komme. En stor oppmuntring med håp og lettelse. Ja, med redning for dem som folk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Trøsten var ikke minst av åndelig art. For den handlet også om folkets relasjon til Gud, om oppgjør for synder, hvordan Herren selv så på denne situasjon: Skylden var «betalt» og det gjaldt for all gjeld. Hun (Jerusalem) hadde «fått dobbelt for alle sine synder», både av straff og tilgivelse. Det var skjedd «ved Herrens hånd». Ikke ved egen innsats.

Trøsten til Guds folk har sin grunn i hans store barmhjertighet og evige kjærlighet. Også dette Ordet om trøst skal enhver som tar imot Guds frelse, få ta til seg. Ved Jesu Kristi liv og gjerning, død og oppstandelse, er syndeskylden fullt og helt gjort opp. I ham er håpet om syndenes forlatelse, liv og salighet gjort berettiget og bekreftet.

Denne omkring 2700 år gamle profetiske beskjed bør vi merke oss. Den er et budskap om å møte Israel med omsorg. Et guddommelig pålegg om vår plikt til å vise det folk «frelsen kommer fra» respekt og kjærlig holdning. En vedvarende befaling om å gi Guds «eiendomsfolk» trøstens hjelp og lette når det er i prøvelse.

Dette profetiske budskap har kristenlederne og forkynnerne et særlig ansvar for å bringe videre. Det er det motsatte av å formidle tidens velbrukte antisemittisme, uttrykt (og kamuflert) med stadig negativ omtale, kritikk, bebreidelser og fordømmelser av så vel staten Israel som det jødiske folk. Og dessverre, det kommer også fra kristent hold, både ved direkte anklager og ved en påtagende taushet når det skulle tales vel om Israel.

Den konstante bebreidelse av Israel er et tegn på anstøtet i verden mot Guds åpenbaring, som er gitt oss ved dette folket. Jødene bærer byrden av anstøtet ved å være paktfolket med det store kall å ta imot og ta vare på Guds hellige lov, og være ætten og ståstedet for Messias komme til verden. Som han er hatet i verden, vil også hans folk, jøder som kristne være det. Men enhver som erkjenner at Jesus Kristus er Guds Sønn og verdens frelser, bør vokte seg vel for å slå lag med eller ta del i noe slags hat mot Israels land og folk!

Stadig møter det opp delegasjoner, også fra Norge, som ubeskjedent og fordringsfullt forteller Israel hvordan det skal forholde seg til fiendene hos seg og omkring seg. Det er som de alle melder sin rett til å styre over Midtøstens eneste demokrati. Heldigvis er det kristne fra mange verdensdeler som viser at de ønsker å bringe velviljens og takknemlighetens holdning til Israel. De har hørt, forstått og tatt imot profetordet: «Trøst, trøst mitt folk!» Derfor møter de i tusentals her for å takke og vise samhørighet. Og «tal vennlig til Jerusalem».