SAMFUNN: Ingen vet hva som vil
...
SAMFUNN: Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn, Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer. Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? spør Bjørn Are Davidsen. På bildet ser vi statuen av Olav den hellige i Amfiet der Spelet om Heilag Olav spilles. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
kulturnotat
Tusenårstanker
Del
Jeg har de seneste månedene gått gjennom norske lærebøker. Alle ser fortiden gjennom fargede briller. Eller ser ikke på den i det hele tatt. Dermed forteller noen fortsatt at man i middelalderen mente jorden var flat.

Ikke bare fryktet man kunnskap. «De tykke steinveggene på Akershus festning forteller oss at middelalderen var en periode med politiske og økonomiske kamper, der sterke krefter kjempet om liv og død». Noen ville vel da tenke at middelalderen ikke var helt unik, men plottet er klart: Vi har gått fra en mørk middelalder til en lys nåtid.

Samtidig er vi på vei mot sentrale tusenårsmarkeringer. Av begivenheter som har formet Norge som nasjon, og gitt retning på alt fra rettsutvikling til verdier. I 2024 feires 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster. Samme år er det 750-årsjubileum for landsloven. I 2021 er det tusen år siden møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale. Eidsivatinget feires i 2022. Alt dette er viktige milepæler foran tusenårsjubileet i 2030.

Men hva er det vi feirer? Hvilke historier fortelles? Hva bør vi feire? Hva bør vi fortelle? Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn. Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer.

Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? La meg ta to eksempler – æreskultur og lovverk. En av de mest grunnleggende prosessene som startet med kristningen, var veien bort fra at æren og ætten la premissene, til at individet og rettsstaten var i høysetet. Er noen i min klan eller gruppe krenket, må æren gjenopprettes ved hevn. Muligens er drapene av kristne på Sri Lanka en gjengjeldelse for massakren i Christchurch. Slike utslag av æreskultur er av de største utfordringene i verden i dag.

Med kristningen begynte en revolusjon i Norge. Det gjaldt ikke lenger å forsvare familiens og ættens ry, gjenreise tapt ære med øks og kniv. En så fundamental, urgammel og livsnødvendig skikk som blodhevn, ble forbudt. Nei, det avgjørende var å bekjenne synd og gjøre opp for seg. Idealet var ikke lenger gjengjeldelse, men tilgivelse.

Motivasjonen var min samvittighet, ikke ættens ære. Jeg bør vende det andre kinn til, selv om noe slikt er lite egnet til å beskytte meg. En slik endring tvang fram et behov for en god og sterk stat som kunne håndheve loven.

Men hva med ætten? Hvordan ble dens makt brutt? Kirken brukte to grep: Det ene var å forby ekteskap mellom søskenbarn. Det andre var å kreve samtykke fra både brud og brudgom før man kunne gifte seg.

Synet på kjærligheten og ekteskapet endret seg. Det ble et ideal at menn elsket sine koner. Som middelalderhistoriker Bjørn Bandlien uttrykker det, kunne mannen nå elske en kvinne og ha kjærlighetssorg uten å bli betraktet som svak og æreløs. Dermed var denne kilden til kamp og kaos, drap og hevn, fjernet.

På 1200-tallet var ikke kjærlighetsdiktning lenger den vanligste dødsårsak blant unge menn. Kvinner mistet ikke tre ektemenn eller kjærester før de var fylt 30. For kirken var kjærligheten en positiv kraft som burde være der før ekteskapet. Dermed måtte både kvinnen og mannen gi si ja til ekteskap.

Selv om kirken i praksis måtte godta at både kvinnen og hennes foresatte samtykket, bidro også dette til at ættens makt over tid ble redusert. Men selv om ære fortsatt kunne ha betydning, gikk man tidlig bort fra en kollektiv æreskultur. Med ridderkulturen ble idealet individuell ære. Dette ga seg utslag i duelltradisjoner helt frem til nyere tid, i Norge mest kjent med Tordenskiolds død for tre hundre år siden.

Men kulturen var likevel fundamentalt endret. En viking ville av mange grunner ikke kjent seg igjen i 1720, men ville slitt vel så mye i 1220.

Hva så med lovverket? Å kalle lover middelalderske er da ikke noe kompliment? Nei, og norske lærebøker bidrar lite til å gi et annet bilde. Det er dermed ikke enkelt for elever å se hvor mye landsloven fra 1274 endret samfunnet.

Inspirasjonen var i stor grad datidens teologi og juss, spesielt fra universitetet i Bologna. I middelalderens Nord-Italia startet utviklingen mot moderne rettsstater, da man gjenoppdaget keiser Justinians lovsamling fra 500-tallet. Kirkens bruk av denne gjennom kirkeretten var avgjørende for utbredelsen av romerretten og felles rettstenkning på tvers av stater.

Da den norske landsloven ble utformet, hadde tanken om at vi er skapt i Guds bilde for alvor begynt å forme oss. Lovverket gikk fra subjektiv rettsfølelse til lik rettshåndhevelse. Vi fikk samme lover i Bergen som i Oslo. Det var ikke lenger ætten som bestemte, men staten. Nå var forbryteren og ikke familien, ansvarlig overfor domstolen. Blodhevn ble for første gang forbudt, og man fikk plikt til omsorg for fattige.

Samtidig tok man individuelle hensyn. Tyveri ble straffet mildere hvis motivet var sult. Det ble en plikt å gi fattige som kom til gårds mat, mot arbeid kun hvis de kunne arbeide. På mange måter var det her utviklingen mot vår tids velferdsstat begynte.

Kan vi lære noe av dette? Av andre forhold? Hvilke store spørsmål bør vi stille i årene fremover? Her vil det være ulike meninger. På samme måte som det vil være ulike svar. Selv jobber jeg med dette i et prosjekt i tankesmien Skaperkraft.

Noen viktige spørsmål og mulige svar er sentrale på seminaret «Kan vi feire en nasjon i nasjonalismens tid?», på Litteraturhuset i Oslo 14. mai. Dermed litt tekstreklame, siden jeg er av flere som har innledning. Tittelen på mitt foredrag er Middelalderen – mer enn en 500-årsnatt ? Jeg håper ikke du er i tvil om svaret.

kulturnotat,bjørn are davidsen,christchurch,debatt,kristendommen,historie,olav haraldsson,gudbrand dale