Verdier, barnevern og selvkritikk

Målsettingen er å sørge for barnets beste. Men så er det et spørsmål om hvem som skal definere et barns beste. Spørsmålet er hvilken autoritet foreldre skal ha i forhold til oppnevnte eksperter og fagfolk.

Dagen er en debattarena for de alternative stemmene i debatten rundt barnevernet. Etter en kronikk i Dagen ble jeg invitert til et møte med organisasjonen Fokus på barnevernet.

De er kritiske til måten norsk barnevern fungerer på og flere av de frammøtte kunne fortelle om negative erfaringer i kontakten med barnevernet. Mitt fokus i kronikken var at barnevernet og forskere på barns oppvekst må være villig til å lytte til kritikk og stemmer som bryter med de etablerte oppfatninger.

For meg er det helt grunnleggende at forskere og offentlig forvaltning skal lytte til dem som stiller spørsmål og som er kritiske. Som forsker har jeg sammen med andre akkurat vært igjennom en større gjennomgang av vår største oljeulykke og granskingskommisjonens arbeid etter ulykken.

Vår vurdering av kommisjonsarbeidet konkluderte med at manglende offentlighet og åpenhet for «annerledes» stemmer har vært uheldig. Det er et gjennomgående problem i norsk offentlighet at man legger «lokk» på stemmer som ikke stemmer med etablerte sannheter og oppfatninger.

Spesielt alvorlig er det når noen oppfatninger oppfattes som moralsk forkastelige, personangrep og som så feilaktige at de ikke er verd å lytte til. At barnevernet vil det beste og at vi har et barnevern for å ivareta barn er helt klart.

Målsettingen er å sørge for barnets beste. Men så er det et spørsmål om hvem som skal definere et barns beste. Spørsmålet er hvilken autoritet foreldre skal ha i forhold til oppnevnte eksperter og fagfolk. Juridisk er det et spørsmål om hvor mye og på hvilken måte det offentlige kan bryte inn i privatsfæren.

I barnevernsforskningen samarbeider jeg nå med polske, slovakiske og tsjekkiske forskere. Det er tre land med en kommunistisk fortid. I kontakt med dem som arbeidet innen offentlig barnevern før kommunismens fall har jeg fått historier om barn som har vært fjernet fra familier på grunn av at foreldrene oppdro barna til kristen tro og fordi de hadde avvikende politiske meninger.

Den offentlige forvaltning under kommunismen var regimetro, og siden barn representerte fremtiden var det avgjørende viktig at de ble oppdratt til de rette meninger. Den kommunistiske fortiden har skapt en skepsis mot offentlig forvaltning. Først og fremst oppfattes offentlige byråkratier som store maskinerier som operer på premissene til den som har makten.

Det blir dermed viktig å sette grensene for offentlig maktanvendelse. En slik holdning forhindrer ikke at man ser systemene som nødvendige. Det kommunistiske systemet sikret velferd og tjenester til alle. Den kvaliteten ønsker alle å bevare.

Både i Slovakia og Polen er Den katolske kirke en viktig autoritet. På lokale møter treffer jeg prester og representanter for den katolske kirke og noen ganger andre kirkesamfunn.

De understreker verdier basert på kristen nestekjærlighet og ansvaret samfunnet har dersom barn ikke får forsvarlige oppvekstforhold. De ser det beste for barn som å vokse opp med kristne verdier og moral, men også å vokse opp med gode helsetjenester, gode voksemodeller og under forsvarlige materielle forhold.

Det er ingen som skjuler at det finnes store grupper som lever under uforsvarlige forhold. I Slovakia har jeg besøkt områder der rom-barn lever i grell fattigdom, i begrenset grad går på skole og der det er store utfordringer med helse.

Størrelsen på disse miljøene er så stor at det offentlige har begrenset mulighet til å gripe inn. Dessuten har man små illusjoner på kvaliteten på de tiltakene som er til rådighet. Erfaringen med barnevernsinstitusjoner og tvangstiltak er svært blandet og ofte negativ.

Kontakten med de utenlandske forskerne gir også grunnlag for å se kritisk på våre egne tiltak. Vi har også forlatt institusjonsomsorgen og de store barnehjemmene. I dag skal utfordringer i Norge løses i familiene eller med plassering i fosterhjem.

I en gjennomgang av slovakiske erfaringer med fosterhjem, de plasserer også noen barn slik, ble det fokusert på behovet for å ivareta foreldrenes kultur og verdier. Det ble sett på som et overgrep dersom ikke slike forhold bel ivaretatt. Erkjennelsen var at fosterfamilier hadde store utfordringer spesielt med hensynet til språk, religion og kultur. I Norge er det åpenbart på samme måte.

En annen utfordring er kvaliteten på de faglige vurderingene og barnevernsarbeidet. Vi har et rettslig system med Fylkesnemndene og mulig domstolsbehandling som skal sikre at beslutninger foretas på en forsvarlig måte. Eksperter innkalles til behandlingen og brukes både i nemndene og domstolene.

Det er også systemer i barnevernet med veiledning og videreutdanning. Norge bruker mye ressurser på å sikre kvaliteten. De forskningen jeg er involvert i er også et eksempel på at det offentlige ønsker å ha en kritisk gjennomgang av egen virksomhet.

På møtet med Fokus på Barnevernet ble det stilt spørsmål om faglige vurderinger og personlig egnethet og kompetanse. Det er viktig at det stilles slike spørsmål, og vi må tåle dem når de er konkrete og tar utgangspunkt i vurderinger både i enkeltsaker og på områder som har med hva som er det beste for barn.

For den enkelte barnevernsarbeider er det også viktig å ta selvkritikk og løpende evaluere egne handlinger og beslutninger. Vi trenger også at vi forholder oss til begrensningene i egen kompetanse og kunnskap.