«Fortell dine barn og barnebarn…»

Når Moses gir israelittene Guds bud, formaner han dem også om å gi dem videre til sine barn og barnebarn (5 Mos 4,9).

Guds bud er nødvendige for oss mennesker, som så lett «følger våre egne hjerter og øyne» (4 Mos 15,39) før vi har opparbeidet oss tilstrekkelig ydmyk innsikt i hvorfor Gud har stilt opp et regelverk for menneskelivet.

For mange av oss tar det sannsynligvis et helt liv å forstå og lære seg implikasjonene i Guds bud, ikke minst å forstå at de er tuftet på hans uendelige kjærlighet, noe også formaningen om «den fasten Herren vil ha» klart avspeiler:

Supplert med Jesu Kristi kjærlighetsbud og barmhjertighetsgjerningene har kristne fått en moralsk kodeks som forklarer oss vår riktige plass i tilværelsen, som viser oss relasjonenes sanne hierarki – Gud, mennesker, skaperverk – og hjelper oss til å oppfylle fullt ut vårt Gudgitte menneskeverd og vårt oppdrag:

Å utbre Guds kjærlighetsrike; et rike der den treenige Gud æres tilbørlig for alt han har gjort og gitt; et rike der hver og en av oss respekterer og fristiller hverandre; et rike der vi mennesker forvalter skaperverket med ærbødighet og nøysomhet.

Som mor og etter hvert bestemor, har bibelverset om å fortelle budene videre til barn og barnebarn sakte, men sikkert tont stadig mer som en varselklokke: Rekker jeg å fullføre?

Oppgavens enorme dimensjoner synes bare å vokse. Utallige er gangene jeg har kommet til kort, og like utallige er grunnene mine barn har til å bebreide meg for feil eller mangelfull tilnærming.

Likevel fortsetter denne oppfordringen å fascinere, å kalle og mane til å finne måter å løse den på som både respekterer mine voksne og snart voksne barns hellige grunn, og samtidig skjer i full troskap mot Gud. Tiden vi foreldre har til rådighet er tilmålt; oppdraget kan ikke utsettes.

I vår tid kan det nesten synes som en selvmotsigelse å skulle gi videre noe man selv ennå ikke har lært seg fullt ut – et regelverk vi i smått og stort stadig svikter, ikke minst hva angår nestekjærlighet.

Men nettopp når vi ser oss rundt, når vi ser hvor grusomme forhold som råder i en rekke sammenhenger – i verden, i relasjoner, i naturmiljøet – blir det stadig klarere hvor tvingende nødvendig Guds formaning om å gi budene videre er – for fredens, nestekjærlighetens og rettferdighetens skyld.

Ikke alltid har vi kristne greid å formidle dette Gudgitte moralske kompasset uten fordømmelse og selvgodhet. Å slå katekismen i hodet på folk var aldri særlig vellykket. Også formidlingen må skje med ærbødighet, ydmykhet og hjertevarme, og er mer virksom gjennom gjerning enn teori.

Å gi Gud hans rettmessige plass i våre liv, å hedre våre foreldre, å respektere eget og andres liv, familie og eiendeler, å holde fast ved troskap og sannhet, å være barmhjertige slik Gud selv er barmhjertig, å elske hverandre slik Jesus har elsket oss – alt dette bringer oss nærmere Gud og fullversjonen av mennesket han har utsett oss til å være. Da vil vi også erfare at Gud er nær oss hver gang vi kaller på ham (jf. 4 Mos 7).