Fossilenes tragiske skjebne

De som ikke er enige i evolusjonsteorien, er blitt 
å likne med folk som tror at jorden er flat, at
 tyngdekraften ikke eksisterer og det som verre er.

I et sentralt norsk samleverk om utviklingslæren omtales paleontologien som darwinismens «ryggrad» (Stenseth/Lie, 1984:122). Den store franske zoolog Grassé sier det enda sterkere: «Evolusjonsteoriens eneste bevismateriale er paleontologien» (1977:4).

Ja, fra denne vitenskapen om utdødde planter og dyr og om fossile organismer har vi sannelig måttet høre mye. Ikke minst vedrørende alle de «mellomformer» som til stadighet dukker opp og som det trekkes bastante konklusjoner ut fra.

Derfor vil det overraske mange når de får høre at Darwin i sitt hovedverk bruker hele 59 sider eller en sjettedel av boka til å (bort)forklare mangelen på fossile mellomformer. For om det ikke lykkes å finne slike, vil det være «særdeles alvorlig» for hans teori (1998: 128ff;205ff;336).

Men svaret på spørsmålet tror han ligger i det geologiske materialets «ekstreme ufullstendighet». Videre kartlegging i framtiden vil altså, håper han, utvilsomt løse problemet. I 1859 kunne nemlig ikke Darwin vise til ett eneste eksempel, skriver den kjente evolusjonsbiologen Mark Ridley («In 1859 Darwin could not cite a single example»; 1985:11).

Hvordan er så situasjonen i vår tid? Etter Darwins er det funnet flere millioner fossile arter. Da har vel dette enorme materialet forlengst bekreftet britens teori, nå 160 år etter at den ble framsatt?

Evolusjonister, lærebøker, aviser, populærmagasiner og ikke minst NRK bekrefter hver dag med uforminsket styrke: Slik er det, slås fast med ettertrykk, og folk som sier noe annet, passer de nøye på at ikke slipper til!

De som ikke er enige, er nemlig å likne med folk som tror at jorden er flat, at tyngdekraften ikke eksisterer og det som verre er.

Et godt eksempel på dette er den kjente ateisten Richard Dawkins i en bokanmeldelse om Edey/Johansens bok «Blueprints»: «En kan med absolutt sikkerhet si at dersom du møter en person som sier at han ikke tror på evolusjonen, så er denne personen enten uvitende, dum eller gal (eller ondsinnet, men jeg vil helst ikke gå inn på det» («New York Times», 9. april 1989). Jeg kunne fylle hele denne artikkelen med liknende utsagn.

Men ikke alle bruker skjellsord når de mangler argumenter. Flere sentrale fagfolk har derimot våget å være ærlige og snakke fritt om problemene. En av dem er Stephen Jay Gould, den berømte amerikanske evolusjonisten som døde i 2002.

Han griper fatt i Darwins håp om fremtidige fossilfunn og sier: «Darwins argument fins fremdeles og er favorittmetoden til de fleste paleontologer når de skal berge seg fra frustrasjonen over et fossilt materiale som viser så lite evolusjon». Et annet sted omtaler han nettopp dette som «yrkeshemmeligheten i biologien» («The Panda’s Thump», 1981:181 og «Natural History», No. 86, 1977.

En annen ærlig evolusjonist er Niles Eldredge, professor i paleontologi og forhenværende konservator ved American Museum of Natural History i New York. For han kommer med liknende modige uttalelser i bøkene «The Myths of Human Evolution 1982:45f» og «Darwin. Discovering the Tree of Life» 2005:168.

I den sistnevnte sier Eldredge: «Han [Darwin] tok simpelthen feil da han forestilte seg at det naturlige utvalg kunne omforme en hel, vidstrakt art sakte og gradvis gjennom de geologiske tidsaldre …» David Raup, en av de største amerikanske paleontologer, død 2015, ansatt ved Field Museum of Natural History i Chicago, gikk heller ikke av veien for å si det han mente: «De fleste antar at fossilene er et viktig bidrag i argumentasjonen for Darwins idé.

Vi er nå 120 år etter Darwin, og kjennskapet til fossilmaterialet har økt betraktelig. Vi har nå en kvart million fossile arter, men situasjonen har ikke forandret seg mye. Dokumentasjonen er fremdeles forbløffende dårlig, og ironisk nok har vi i dag endog færre overgangsformer enn på Darwins tid» («Conflicts Between Darwin and Paleontology» i «Field Museum of Natural History Bulletin» Jan. 1979:25).

Henry Gee, som har vært «Chief Science Writer» og nå «senior Editor» av verdens ledende vitenskapelige tidsskrift, «Nature», skriver om dette problemet i sin bok «In Search of Deep Time»: «Tidsintervallene mellom de enkelte fossilene [som er funnet] er så store at vi kan ikke si noe som helst definitivt om deres mulige forbindelser vedrørende slektskap og avstamning. (…)» Alt er skjult i «en overveldende sjø av [fossile] huller (gaps)» 1999:23ff.

Nå falt disse innrømmelsene for noen år siden. Noe nærmere vår tid erkjenner vår mest profilerte evolusjonist Dag O. Hessen, professor ved UiO fra 1993, at «Man kan ikke si at evolusjonslæren kan testes, og det er vanskelig å påvise overgangen fra en art til en annen» («Dagen» 27. januar 2003).

Året etter traff evolusjonisten David Quammen virkelig rett på spikeren da han illustrerte fossilproblemet slik: Vedrørende blant andre den berømte paleontologen Ph. Gingerichs funn i Egypt av et nær komplett hvalaktig dyr og hvalens påståtte nedstamming fra en firbeint forfader, skriver han at «Fossiler som disse er informative, men ufullstendige – som en film om evolusjonen der 999 av hvert 1000 bilde er klippet bort (‹National Geographic› 2004, No 13:41)».

Ja, da kan jo alle utenom evolusjonistene forstå at dette kan bli hva som helst – om en ikke vet fasiten på forhånd da, og som mange av disse forholder seg så fanatisk til. De må jo tviholde på Darwins lære, hvordan skal det ellers gå med stillingen, livssynet og forskningsmidlene?

Men allerede Darwin innså at om det kunne bevises at en opptreden av artenes mangfold hadde «foregått med ett slag», ville det ikke bare være «særdeles alvorlig for min teori, men få den til å bryte sammen (1998:221)».

Dette skjedde imidlertid under «Den kambriske eksplosjon» for drøye 500 millioner år siden. I dag innrømmer til og med nevnte Dawkins: «Det er som om de [helt utviklede arter] akkurat er blitt plassert der, uten noen evolusjonær historie (1986:229).»

For å gjøre en lang historie kort, sier jeg for min del med Karl Popper, av mange betraktes som den fremste av alle vitenskapsfilosofer: «Jeg er kommet til den slutning at darwinismen ikke er en vitenskapelig teori, men et metafysisk forskningsprogram (‹The Philosophy of Karl Popper›, 1974:134).»