De beste argumentene

I tenåringstiden brukte jeg og mine jevnaldrende mye tid på å diskutere hva som var de beste argumentene for vern av fosteret. Med økende kunnskap om fosteret og kvinner som er ufrivillig gravide, bør vi kanskje børste støv av noen av de klassiske argumentene for retten til liv.

Abortdebatten på 70-tallet var preget av slagord som skulle nedtone fosterets verdi som menneske. «Fosteret er bare en celleklump» var ikke en uvanlig uttalelse, som om et påbegynt menneskeliv kan reduseres til en utvekst. Argumentet skyldtes ikke at man på 70-tallet manglet grunnleggende kunnskap om fosteret; det visste man ganske mye om. Derimot ser det ut til at strategien var å fjerne grunnlaget for at fosteret i sin tidlige fase har krav på vern.

De siste tjue årene har dette argumentet mistet mer og mer av sin kraft. Jeg tror det skyldes to forhold: For det første har abortdebatten endret karakter fra 70-tallets enkle slagord (i hvert fall til nå nylig). For det andre er flotte fargefotografier av fosteret tilgjengelig, og informasjon om fosterets utvikling er blitt allemannseie. Gravide i dag har tilgang til enorme mengder informasjon om svangerskap og barnet de bærer på, og det er fascinerende å følge fosterets utvikling fra uke til uke.

Jeg mener det er grunnlag for å si at argumentasjonen for fri abort har endret seg fra å nedtone fosterets betydning til å betrakte det som det minste av to onder. Mange har akseptert at fosteret er et påbegynt menneskeliv, men at det er vanskelig å se for seg gode alternativer til en lov om selvbestemt abort.

Dette er et bedre utgangspunkt for samtale fordi man har et felles utgangspunkt. Da kan man diskutere hvorvidt fosteret skal være helt rettsløst eller om det har krav på noen grunnleggende rettigheter, hvor stram skal i så fall loven være etc.

I takt med breddekunnskapen om fosteret har det også blitt vanskeligere å argumentere for at fosteret er en del av kvinnens kropp. Fosteret er selvsagt prisgitt livmoren og et miljø der det kan utvikle seg frem til fødsel. Men fosteret er samtidig et unikt individ med et eget DNA, fingeravtrykk, reaksjonsmønstre, et eget hjerte som slår og potensielt egen blodtype – for å nevne noe.

Å avslutte et svangerskap er å avbryte den prosessen hvor dette unike individet ellers ville vokst opp til å kunne klare seg utenfor livmor. Hele denne personens liv blir avsluttet, og et eventuelt nytt svangerskap vil ikke kunne erstatte det tapte livet for den personen det gjelder. Jeg har møtt noen mennesker som kan fortelle sterke historier om at de egentlig skulle vært abortert, men at aborten ikke ble noe av. Det viser med all tydelighet at fosteret er et eget individ.

På 90-tallet gikk diskusjonen internasjonalt om ettervirkninger etter abortinngrep. Livsvern-grupper innså at de moralske argumentene ikke nådde frem, og valgte derfor å fokusere på psykiske lidelser. Helt konkret kalte de det for «post-abort-syndrom» (PAS). Problemet var, ifølge boken «Menneskeverd i klinikk og politikk» (Morten Magelssen, 2013), å påvise at oppgitte symptomer som depresjon, angst og psykose skyldtes aborten.

Magelssen argumenterer for at dette ikke nødvendigvis betyr at symptomene ikke er reelle. Det kan derimot tyde på at plagene ikke fanges opp av diagnosekriteriene, at de ikke oppstår mens studien pågår eller at de går under radaren fordi kvinnene ikke oppsøker helsetjenesten.

Videre konkluderer forskeren med at det var en strategisk feil av abortmotstandere å legge så mye prestisje i et syndrom. I stedet burde vi fokusere på de høyst reelle sorgreaksjonene og psykiske problemene som oppstår etter et abortinngrep. Historiene til dem som opplever ulike ettervirkninger etter abort fortjener å bli fortalt og kvinnene må bli tatt på alvor. På den måten kan argumentet få en renessanse.