Finnes det håp etter IS?

Før de siste kampene mot IS-krigerne er over i Syria, er det grunn til å spørre: Hvilken fremtid er det for Syria og Irak og landenes minoriteter.

Vi ber og håper at de sivile beskyttes når den siste rest av IS sin territorielle kontroll skal nedkjempes. Men samtidig vet vi at det ikke bare er militærmakt som skal til for å knekke det bestialske uvesen IS representerer. IS-ideologien kan igjen føre til terror.

Når så mye er ødelagt og så mange er drevet på flukt og så dyp mistillit mellom minoriteter og majoritet er skapt, kan det være fort å gi opp. Så lenge det i Irak er gjort så lite for å gjenoppbygge landsbyer og byer som minoritetene ble fordrevet fra, og ingenting er gjort for å gjennomføre et rettsoppgjør og gjenoppbygge den ødelagte tillit, er det lett å tenke: Religiøse minoriteter har ingen fremtid.

Den kristne flukten fra landet startet lenge før IS og eskalerte på nytt etterpå. Jeg besøkte nylig Nord-Irak. Jeg fikk se ødeleggelser og møte mennesker som fortsatt gjennomlever marerittet.

Jeg så en dobbel følelse hos mange: Jeg så frykt og fortvilelse, men i de samme øynene så jeg håp. Jeg har sett disse doble følelsene mange steder. For kristne ligger håpet i Gud, noe større enn dem selv, som hjelper dem gjennom den tragedien de har vært gjennom og fortsatt er i.

Vi har bestemt oss for å støtte dem som ikke gir opp. Vi vil å bidra på noen viktige felter. Vi har inngått en avtale med hjelpeorganisasjonen Capni Christian Aid Program Northern Iraq. Stefanusalliansen skal bistå med å skaffe arbeidsplasser i en kristen landsby. Landsbyen ligger rett utenfor området der IS fordrev kristne og jesidier i 2014.

Meget nær landsbyen, like under det eldgamle klosteret Mar Mattai fra år 360, klarte kurdiske styrker å stoppe IS-forsøk på å trenge forbi og utvide terrorens rike. Innbyggerne hadde først flyktet fra forfølgelser i Bagdad etter den amerikanske invasjonen i 2003, og så måtte de flykte igjen da IS angrep i 2014. Nå er de vendt hjem. Husene står der. Men arbeidsplassene deres i Mosul er borte.

Arbeidsplasser er å sette mennesker i stand til å forsørge seg selv. Å skape arbeidsplasser er også en måte å skape møteplasser for kristne og muslimer etter at IS skapte en dyp mistro hos mennesker som måtte flykte. Mistilliten er meget dyp og lett å forstå.

Jeg møtte mennesker som tar initiativ og risiko. Dette gir håp både for dem som har vendt tilbake til hjemmene de flyktet fra, og til dem som forhåpentligvis snart våger å vende hjem.

Et annet prosjekt vi går inn i er traumebehandling for jesidikvinner som har kommet seg ut av IS-fangenskap. Partneren heter Hope Center. De hjelper unge jesidikvinner som ble utsatt for sexslaveri hos IS.

Disse to prosjektene når frem til mennesker som kjemper med smerten og fotfestet. Vi ønsker også å bidra fra toppen med å påvirke holdningene til Iraks minoriteter. Vi har inngått et samarbeid med organisasjonen Masarat, drevet av de to vinnerne av Stefanusprisen 2018 Saad Salloum og fader Ameer Jaje.

Vi skal støtte arbeidet for å påvirke irakiske ledere. Masarat skal utarbeide et pensum for religiøse ledere, akademia og andre for å påvirke hva barn og unge lærer om religiøse minoriteter. De må få rettigheter som fullverdige borgere. De må også omtales som og regnes med som fullverdige borgere, ikke som andreklasses borgere eller endog som trusler.

I en ikke ubegrunnet pessimisme er det aktører som tviholder på håpet og vil kjempe for en fremtid i Irak der menneskerettigheter respekteres og der minoriteter har sin plass. Vi vil støtte dem som holder fast på håpet, som ser et lys som kan bære gjennom.