Bruk trosbekjennelsen

Den apostoliske trosbekjennelse framsies i mange menigheter hver søndag formiddag. Men den kan brukes så mye mer – i eget bønneliv.

Helt tilbake til apostlenes tid formulerte en konsentrerte setninger om grunnleggende trossannheter (for eksempel 1. Kor 8:6). Slike formuleringer ble ikke minst brukt når de kristne møttes til gudstjeneste.

Hensikten var å si noe sammenfattende, kort og konsist om hva vi tror på. Etter hvert utviklet man en hel bekjennelse. «Symbolum Romanum» kan spores så langt tilbake som til i alle fall år 150. Og Den apostoliske trosbekjennelse fra år 400 er nesten helt lik.

Denne – og de andre oldkirkelige bekjennelser - er en gave. De er ikke gitt oss for bare å skulle «ramses opp» på gudstjenesten. Men for å kunne brukes, hver dag. Ja, gjerne flere ganger for dagen. Hvorfor og hvordan?

1. Trosbekjennelsen styrker troen. Den hjelper meg til å flytte blikket bort fra meg selv og over på min evige Gud; hvem han er, hva han gjort, og hva han gjør for meg i hverdagen.

2. Troen trenger det enkle. Martin Luther var ekstremt lærd, men framsa bekjennelsen hver morgen og kveld. Er jeg mer åndelig enn ham? Ofte er der godt å slippe de mange ord. Og holde seg til det helt enkle og grunnleggende. Det alt står og faller på, og si til meg selv: Dette tror jeg på! Dette er mitt håp!

3. Innholdet er så mettet. Selv om ordene er få og enkle, inneholder bekjennelsen dype sannheter til å meditere over hele dagen: Smake og tygge, snu og vende, lære noe av og få frimodighet ved. Dette er sannheter jeg aldri blir ferdig med! –Også er vi barn av vår tid.

For det moderne mennesket er hvile lik påfyll, underholdning og avkobling. I gamle tider visste de at virkelig hvile var konsentrasjon. Det å hvile er først og fremst å samle sinn, tanker og hjerte om Herren selv.

4. Det kan være befriende å slippe å formulere bønn selv. Det er godt å kunne be fritt. Men av og til er det hvile i be noe andre har formulert. Slik også Salmenes bok lærer oss. Bekjennelsen gir oss tanker, språk og innhold til eget bønneliv.

5. Det minner meg på enheten i Kristus. Trosbekjennelsen er ikke en norsk oppfinnelse, eller av ny dato. Kristne tilbake til den første kristne tid har levd i dette.

Og i dag bekjenner kristne over hele kloden seg til den samme tro. Vi står sammen om dette, alle troende til alle tider og av alle folkeslag og språk!

Med dette gis oppfordringen: Bruk bekjennelsen flittig. Be den. Tygg på den. På arbeid. Skole. Hjemme. Si til Jesus hva den forteller deg. Og du vil erfare at blikket flyttes oppover. Se gjerne foross.no for «meditasjonstekst» over bekjennelsen, til hjelp i eget bønneliv.