Aversjonen mot kritikk i barnevernet

Enkelte yrker har kontinuerlig og pålagt videreutdanning. Arbeidet i barnevernet 
er av en slik art at det burde være stilt slike krav.

Menneskerettsjuristen Gro Hillestad Thune skriver om den norske barnevernsskandalen og politikernes frykt for sannhet. Selv ville jeg heller ha karakterisert det hun kaller for frykt for aversjon. Kritikk møtes i påfallende grad med avvisning og forsvar av offentlig ansatte.

Det kan virke som enhver kritikk oppfattes som ufine angrep på offentlig ansatte som gjør sitt beste for å hjelpe lidende barn. Mangelfullt skjønn, dårlige vurderinger og manglende kompetanse er ord som sjelden eller aldri brukes. Det er begrenset med vilje til å møte kritikk og i den grad den møtes er det på målbare faktorer som manglende tilsyn med fosterhjem, manglende oppfølging av saker og at barnevernet ikke overholder frister som er satt opp.

Den alvorligste kritikken er allikevel mangelfullt skjønn, uforsvarlig utøvelse av myndighet og dårlig eller uforsvarlig faglig praksis. Slik kritikk snakker og skriver vi alt for lite om.

Barnevernet er undergitt tilsyn, og tvangssaker skal behandles i en domstolslignende fylkesnemnd. Det er kontroll med barnevernets virksomhet, men man kan ofte få inntrykk av et stort felles system der alle solidariserer seg med hverandre.

Barneminister Linda Hofstad Helleland har vært opptatt av å heve kvaliteten på barnevernet, og har påpekt svakheter i rutiner og praksis i en rekke kommuner. Det er prisverdig, men det er stadig uvilje mot kritikk som går på noe annet enn mangelfull oppfølging av rutiner.

Som ansatt på en høgskole som utdanner sosialarbeidere, barnevernsarbeidere og spesialpedagoger handler det om vi utdanner folk med tilstrekkelig kompetanse, om at vi utdanner kandidater som har evne til selvkritikk og som også evner å se svakheter og styrker i de systemene de skal bli en del av. De fleste av dem vi utdanner blir generalister.

Spesialisering kommer gjerne med praksis og videreutdanninger. Utdanningene, det er flere av dem, har vært under endring, men kanskje mest på det organisatoriske planet. Endringer i innhold, evne til å utøve faglig vurderinger og i å føre tilsyn og å utøve kritisk gjennomgang av egen praksis er langt vanskeligere.

Gro Hillestad Thune oppfordrer til opplyst praksis rundt svakhetene i dagens barnevernstjeneste – både regler og praktisering. Vi bør kontinuerlig ha samtaler rundt praksis og regelverk, oppfordre til å lytte til innspill om tjenestene enten det er kritikk eller ros. Det er ikke tvil om at dagens praksis trenger en kontinuerlig gjennomgang.

Vi må også tåle både system- og personkritikk. Det finnes mangelfullt personlig skjønn og inkompetanse, og vi må ta konsekvensene av det.

Noen ganger vil det bety at det ansatte som ikke holder mål i de stillingene de innehar. Enkelte yrker har kontinuerlig og pålagt videreutdanning. De mister sin sertifisering dersom de ikke kan dokumentere at de har oppdatert kompetanse. Arbeidet i barnevernet er av en slik art at det burde være stilt slike krav.

Veiledning av ansatte og bruk av uavhengige sakkyndige vil også øke kvaliteten. De uavhengige sakkyndige bør både ha kompetanse på barn og på de verdivalg som barnevernet står overfor.

De som utsettes for menneskerettighetsbrudd trenger uredde talsmenn og kvinner. Gro Hillestad Thune er en av dem, men hun erfarer at ingen våger å stille opp til debatt rundt menneskerettighetsbrudd i barnevernet. Det er en erfaring vi kjenner igjen fra norsk arbeidsliv. Konsekvensen av å stå frem som varsler er så negative at de fleste vegrer seg. I arbeidslivet går det utover sikkerhet og arbeidsmiljø. I barnevernet betyr det at uforsvarlig og kritikkverdig praksis dekkes over.

Det norske samfunnet møter en stadig mer kulturelt sammensatt befolkning. Vår evne til å leve med denne forskjelligheten settes stadig på prøve. Barnevernet skal i prinsippet være nøytralt og ta utgangspunkt i barnets beste. I praksis tar barnevernet utgangspunkt det som defineres som verdinøytralt og hva vi ut fra skiftende faglig skjønn mener er viktig for barn.

En slik holdning kan lett komme i konflikt for eksempel i forhold til religiøs overbevisning og ikke minst når familier har klare moralske oppfatninger og holdninger. Flere av de barnevernssakene som har vært oppe i pressen har handlet om familier med et verdisyn som har vært basert på en sterk religiøs overbevisning.

Vi trenger fremover både å ha en debatt i vårt land rundt barnevern og å stå i debatt med fagfolk, politikere og andre internasjonalt. På Høgskolen i Innlandet har vi nå et forskningsprosjekt på barnevern i samarbeid med fagfolk fra England, Polen, Tsjekkia og Slovakia. Vi ønsker en kritisk gransking ikke bare av barnevernet, men også av oss som utdanningssystem og vårt regelverk.

Det er ingen lett prosess vi går inn i, og vi vet at vi selv også er en del av det systemet vi ønsker å granske. Helt uavhengige granskinger fra folk utenfor det norske systemet er også ønskelig. Vi trenger å stå i dialog internasjonalt, og ikke minst lytte til aktører utenfor de faglige fellesskapene som på ulike måter er knyttet opp mot barnevernet.