Menigheten som et vern for Israel

Israel og jødefolkets historiske kamp for sin eksistens handler dypest sett om en pågående åndelig strid mot dem.

For noen få år siden deltok jeg på en kristen konferanse hvor ledere fra ulike Israel-organisasjoner i Norge skulle beskrive hva de mente var den største trusselen mot Israel.

Mitt innspill var at det finnes ingen makt som kan fjerne denne nasjonen siden Gud er den som har brakt dem inn til eksistens. Profeten Amos sin bok avsluttes på følgende måte:

«Jeg fører tilbake de bortførte fangene av Mitt folk Israel … Jeg skal plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes opp fra sitt land, det Jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.»

Likeledes sier Guds Ord at «Han hverken sover eller slumrer Han som er Israels vokter». Derfor er det altså ingen som vil lykkes med å ødelegge denne nasjonen.

Rent rasjonelt måtte jeg legge til at den største trusselen for Israel var Iran med sitt uttalte mål om å ødelegge Israel, kombinert med målrettet finansiering, opptrening og støtte til terrorister. Iran er den største destabiliserende faktoren i hele Midtøsten- regionen.

Til tross for min innledning om Guds vern over dette folket ville jeg likevel løfte frem et punkt i denne saken med følgende konklusjon «Dersom vi i dag skal definere hva som er den største trusselen mot Israel, så måtte det være en sovende kristen menighet som ikke forstår deres kall til forbønn for Israel».

Israel og jødefolkets historiske kamp for sin eksistens handler dypest sett om en pågående åndelig strid mot dem. Like fullt som Gud har utvalgt dem til velsignelse for menneskeheten, like fullt har den onde villet ramme dem.

Det har alltid vært en ond Farao, en Goliat, en Haman, en keiser Hadrian, en Hitler, en Arafat, en Ahmadinejad som vil ødelegge denne nasjonen enten de har vært i landflyktighet eller i sitt hjemland.

Personlig mener jeg at svært mye ved Midtøsten-konflikten er så irrasjonelt at man bare i lys av forståelse av den åndelige virkeligheten fullt ut kan forstå den.

Her må det legges til at det ikke er slik at den «andre parten» er våre fiender, nei, de er heller et offer for destruktive krefter. Jeg er overbevist om at vi er kalt til å elske og velsigne alle mennesker.

Alle de store hendelsene i Guds Frelsesplan er knyttet til denne nasjonen generelt og byen Jerusalem spesielt. Jesus sier det slik: «Men Jeg sier dere:

Sverg ikke i det hele tatt, verken ved Himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges by.»

Matteus 5.34–35. Interessant, jorden er Hans fotskammel, men Jerusalem er Hans by. Denne byen er utvalgt av Gud til å være stedet Han gjennomfører de store hendelser i Hans frelsesplan.

For om lag 4000 år siden åpenbarte Gud seg for Abraham på Moria-berget, det var mye mulig denne hendelsen Jesus refererte til når Han sier «Abraham så min dag og han gledet seg».

Moria-berget ligger i dag i Jerusalem, 1000 år senere bygges tempelet og 2000 år senere roper Jesus ut «Det er fullbrakt» fra det samme området i den samme byen. Kort tid senere reiser Han hjem til Faderen fra Oljeberget som ligger med utsikt ut over Jerusalem.

Noen dager senere utgytes Guds Ånd i denne byen, det blir startskuddet på en ny epoke hvor evangeliet går ut til jordens ender. De fleste av oss kristne venter på at Jesus en dag kommer tilbake og setter sine føtter på det samme Oljeberget i den samme byen Jerusalem.

Jerusalem er Kongens by, jødene er Guds folk og frelsen kommer fra dem. Derfor er de skyteskive i en kamp som Paulus beskriver at vi som kristne også er en del av:

«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.» Efeserne 6.12.

Etter å ha beskrevet hvordan vi kristne kan ikle oss de ulike delene av Guds rustning oppmuntrer Paulus til bønn og forbønn. Her kan vi som Guds menighet og kirke være med å utgjøre en forskjell. Når Salme 122.6 sier:

«Be om fred for Jerusalem» så handler det om at denne byen befinner seg i en kryssild. Guds Ord kaller oss til forbønn «På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten.

Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Gi heller ikke Ham ro før Han gjenreiser Jerusalem og gjør den til en lovprisning på jorden». Jesaja 62.6–7.

Jeg tror oppriktig at våkne menigheter som ber kan utgjøre en forskjell på mange områder. Ikke minst tror jeg at våre bønner for nasjonen Israel både er Gud velbehagelig, men også til velsignelse og vern for et folk som står midt i historiens største slag.