Vold fører ikke til bedre mellommenneskelige forhold

Boken «Politisk vold – former og årsaker» er en vitenskapelig antologi. I tillegg til de tre redaktørene (Ø. Sørensen, B. Hagtvet og N. Brandal) er det sju andre høyt kvalifiserte medforfattere.

Alle har en omfattende vitenskapelig produksjon bak seg. Innhold og påstander i de ulike kapitlene er godt forankret i relevant litteratur som følger de ulike temaene.

Kjønnsbasert vold

Boken er inndelt i tre hoveddeler. I den første bolken blir det gjort rede for voldsberedthet, generalstreik, myte, vold og europeiske fascisme og opprøret mot kolonialisme.

I del 2 beskrives «hellig vold» og vold som symbolsk uttrykk, som for eksempel «Den Islamske stat» (IS) og «Folkefronten for Palestinas Frigjøring» (PELP) står for.

Kjønnsbasert vold mot fiendens kvinner er skremmende lesning. Mange ungdommer uten utdanning og arbeid benytter vold som selvberging. I Del 3 beskriver Gandhis ikkevold, sett fra et norsk perspektiv.

Nær i tid

Boken engasjerer fordi beskrivelsene og litteraturhenvisningene ligger så nært i tid.

Vi som lesere er en del av denne politiske utviklingen, hendelser i nær fortid som våre besteforeldre og foreldre har vært vitne til.

Berlin-konferansen i 1884/85 samlet talsmenn for de europeiske stormaktene. De delte ganske enkelt de afrikanske landene mellom seg.

Tyskland og Storbritannia fikk overlegne maktposisjoner og utnyttet afrikanerne på det groveste.

Kolonistyre

Vi nordmenn har som i mange andre «opplyste» land i over 100 år vært opptatt av å redde mennesker som ikke kjente til det kristne budskap. Imidlertid var det lite som ble gjort for å hindre europeiske land å tilegne seg makt gjennom sitt kolonistyre.

Churchill, som selv hadde fordømt Hitlers regime, var selv ansvarlig for undertrykkelse av asiatiske og afrikanske land. Han hadde ansvar for en rekke internerings- eller konsentrasjonsleirer også etter Den andre verdenskrig.

Europeerne hadde ikke tatt innover seg at alle mennesker er like mye verd uansett kjønn, rase eller bosted.

Enorm jernbane

Tore Linné Eriksen bruker i sitt innlegg Kenya som eksempel. Han gir leserne et sterkt innblikk i humanismens vrengebilde. Allerede fra 1888 startet Imperial British East Africa Company med tropper fra handelsselskapet for å erobre Kenya, få år senere overtok britiske styrker erobringen.

Titusener ble drept, og beitemark og kvegflokker ble konfiskert. For å anlegge en enorm jernbane var det behov for verdifulle jordområder overtatt til spottpris.

Arbeidskraft ble utnyttet på det groveste. Dersom afrikanerne uttrykte misnøye, ble dette regnet som kriminalsaker. Da Den andre verdenskrig startet ble all politisk virksomhet fra afrikanske side forbudt.

Mistet eiendom og arbeid

Etter 1945 overtok flere europeere jord og beiteområder i Kenya som belønning for sin innsats i krigen. Jorda ble tatt fra afrikanerne som nå ble dømt til å miste eiendom og arbeid.

Tusenvis ble sendt til reservatene. I 1952 startet Mau Mau–opprøret, og det skulle vare i åtte år. Britene slo hardt tilbake.

Linné Eriksen beskriver Englands inngripen som statsterrorisme forkledd som liberalisme. Churchill forstod gradvis hvor ille situasjonen i Kenya var.

Han var redd for det britiske imperiets omdømme. Opplysningene som nå ble kjent gjorde at en mistenkte at den britiske opinion var like passiv og stilltiende samtykkende som flertallet i Nazi-Tyskland var.

Likevel tok der lang tid, hevder Linné Eriksen, før enkeltpersoner, stammer og bosettere fikk lagt til rette for et menneskelig liv.

Verken fysisk eller psykisk vold fører til bedre mellommenneskelige forhold.

Zulufolket

Inge Eidsvåg er inspirert av Martin Luther King jr. som hevdet at den eneste metoden for å hjelpe undertrykte mennesker i deres kamp for frihet, var Gandhi sin ikkevolds-filosofi.

Gandhi hadde selv opplevd rasehat fra de hvite kolonistene, da han som ung jurist kom til Sør-Afrika i 1892. Likevel var han oppdratt med at inderne som overlegne i forhold til de «svarte».

Gandhi ble noen år senere engasjert i zulufolket sine lidelser. De ble fratatt sine eiendommer, og mange ble massakrerte og drept.

Gandhi forstod betydningen av ikkevoldskamp. Han ble også et forbilde for Nelson Mandela som forsto at ikkevold var en vei for å bekjempe både rasisme, kolonialisme og økonomisk utbytte.

Eidsvåg «følger» Gandhis tilbakereise til India og hans politiske virke. Det var vanskelig å få gehør for ikke-voldsmetoden. I januar 1948 ble Gandhi redaktør i et ukentlig hindu-magasin.

Fredelig konfliktløsning

Eidsvåg er opptatt av hva vi i dag klan lære av Gandhi. Han mener at det første og viktigste område er: fredelig konfliktløsning, deretter kommer religiøs toleranse, det siste område vi bør legge vekt på er nøysomhet og solidarisk livsstil.

For oss som lesere blir politisk vold tydeliggjort. Det er utfordrende å lære om hvor vanskelige situasjoner mange mennesker lever under.

Boken påminner oss om å vise respekt for det enkelte mennesket uavhengig av land og religiøs tilhørighet.

Andre medforfattere er: R. Abdulkader, T. Emberland, R. Griffin, R. Larsen og I. Skjelsbæk, E C Wolff, B Østby, og Ø Østerud.