«Rak Ivrit – bare hebraisk»
Hvem tenker over at dette språket var dødt i nesten 2000 år.
Arbeidsdagen er over og jeg har slått meg ned på en liten cafe på Jerusalems travle gågate Ben-Yehuda. Jeg bestiller en kaffe latte mens jeg venter på en venninne.
Jeg sitter og betrakter alle de forskjellige menneskene som passerer forbi, unge og gamle, religiøse jøder med hatter og ørelokker, jenter i miniskjørt og farget blondt hår, arabere, drusere og turistgrupper, for bare å nevne noen, og alt i en skjønn forening.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg har vært vitne til dette bybildet i mange år nå, men jeg stopper ikke å fascineres over alt mangfoldet.
Det snakkes mange språk på Ben-Yehuda, men mest av alt høres hebraisk. Det høres så naturlig ut. Hvem tenker over at dette språket var dødt i nesten 2000 år. Det er det eneste språk som historien kjenner til som har vært dødt og som så har «stått opp» igjen.
Mens jeg sitter og venter går tankene tilbake til forrige uke da vi hadde utflukt til Jerusalems protestantiske kirkegård i det populære strøket Emek Refaim.
Caspari-senteret feirer i år 20 års jubileum for sine Shabbatskole seminarer (seminarer for søndagsskole lærere), og vi hadde arbeidsgruppen for våre seminarer på utflukt til kirkegården med etterfølgende lunsj.
Medlemmene av arbeidsgruppen har lagt ned mange år med frivillig innsats i å planlegge disse seminarene. Denne dagen skulle være deres.
Kanskje et spesielt utfluktssted vil du kanskje tenke. Men fra å være et forlatt og glemt sted er denne kirkegården blitt et sted som mange både lokale og turister besøker. Det er ikke bare mange kjente som er gravlagt her, men kirkegården har de senere årene fått en vakker utsmykking.
Den amerikanske kunstneren Patricia Solveson har malt bibelhistorier på innsiden av muren som omgir kirkegården; kjente historier fra Genesis til Johannes’ åpenbaring, fra skapelse til Det nye Jerusalem.
De mange lokale israelere som besøker kirkegården får her også et møte med Det nye testamentets fortellinger. Og ifølge kirkegårdsarbeideren er det mange israelere som vil høre om maleriene på muren, og de stopper ikke ved Det gamle testamente, men fortsetter å se på bildene fra Det nye testamente.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På denne måten gir bibelhistoriene på muren en unik mulighet til å fortelle om Jesus og hans virke. Den dagen vi besøkte kirkegården, var det en familie som hadde kommet hele veien fra Tel Aviv.
De sto og betraktet lenge den oppstandne Jesus som hadde en ring på fingeren med de hebraiske bokstavene Alef og Tav (på gresk alfa og omega).
Vår guide på kirkegården den dagen stanset ved omvisningens slutt ved en grav og spurte oss: «Vet dere hvem denne graven tilhører»? Vi leste Dola BenN-Yehuda Wittmann. Ja, Ben-Yehuda navnet lød unektelig kjent.
Det første vi kom på var så klart gågata i Jerusalem. Og gågata hadde fått navn etter Eliezer Ben-Yehuda, det moderne hebraisks far. Men hvem var så Dola Ben-Yehuda? Vi var i stuss.
Vi kunne lese at Dola var født i 1902 og død i 2004. Denne kvinnen hadde blitt svært gammel. Noen i gruppa tippet, og guiden nikket; Dola var ganske riktig datteren til Eliezer Ben-Yehuda (1858–1922). Det var han som var kjent for uttrykket «Rak ivrit» – «bare hebraisk»!
Ifølge ham var det kun hebraisk som skulle være tillatt både i hjemmet og på gaten i Det hellige land. Det var hans valgspråk. På Ben-Yehudas tid fantes ikke ivrit, moderne hebraisk, og han ble kalt for «galingen». Han drev med et umulig prosjekt, mente de fleste.
Men Eliezer Ben-Yehuda sto på sitt, og han organiserte en gruppe som påla seg selv å bare snakke hebraisk. Og han snakket kun hebraisk, som da ennå var et dødt språk, til sin kone og sine to barn.
Hans sønn døde tidlig, men datteren Dora ble gammel. Og her sto vi ved graven til en av de to som var de første til å få moderne hebraisk som morsmål.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men så kom spørsmål nummer to: «Hvorfor var hun gravlagt her?» Dora var ikke bare blant de aller, aller første til å få moderne hebraisk som morsmål. Hun var også en jøde som hadde kommet til tro på Jesus som Messias. Gamle graver kan fortelle mangt og mye. En kirkegård kan gjemme mange historier.
Jeg hadde fortalt min venninne om besøket på kirkegården. Hun fikk også lyst til å avlegge et besøk der. Vi betalte for kaffen og hilste hverandre «lehitraot». «Lehitraot», betyr direkte oversatt «å se hverandre igjen». Jeg tenkte over hvor naturlig det var å snakke hebraisk, og sendte en takknemlig tanke til Eliezer Ben-Yehuda der jeg vandret nedover Ben- Yehuda gaten.
