Maria Solheim våknet ofte med tanken om at «dette kan være dagen du dør»

Slikt er slitsomt i lengden.

Så ar­tis­ten ble med på rea­li­ty-eks­pe­di­sjo­nen «71 gra­der nord». Det hjalp.

- Plut­se­lig fant jeg ut at jeg jo ikke har høyde­skrekk, sier Maria Sol­heim med et litt selv­iro­nisk smil.

Hun sit­ter på en res­tau­rant i Oslo, gi­ta­ren i hjør­net, to bok­ser med den nye pla­ten «In the deep» stab­let ved bord­enden, på vei til øving med man­do­li­nis­ten. At Sol­heim var på vei til­ba­ke fikk det nors­ke folk merke da hun sang for og med rose­to­get etter 22. juli i fjor. Den nye pla­ten er den førs­te på seks år, den har fått gode kri­tik­ker og Sol­heim selv er vel­dig glad for å være ute med et nytt pro­sjekt.

Hun ka­rak­te­ri­se­rer pla­ten som « vel­dig gjen­nom­ar­bei­det». Skul­le kan­skje bare mang­le etter seks års pause?

Rovdrift

Men det var ikke skrivesper­re eller hals­ka­tar som gjor­de at 30-årin­gen fra Als­våg i Ves­ter­ålen treng­te et av­brekk. Det var mer alvor­lig enn som så. Som 17-åring fikk hun plate­kon­trakt med Kir­ke­lig Kul­tur­verk­sted. Det gikk i ett i seks-syv år. Pla­ter, turneer, in­ter­vju­er.

- Jeg hadde dre­vet rov­drift på egne kref­ter. «Det er jo bare krop­pen»-hold­nin­gen var do­mi­ne­ren­de. Mu­sik­ken var så vold­somt vik­tig for meg at jeg be­gyn­te å lure på om jeg selv hadde noen verdi. Hvis mu­sik­ken for­svant, hva var da min rolle, spør hun .

- Hvem var jeg?

Dette var pro­ses­ser hun måtte ta på «bak­rom­met», som hun sier. For sam­ti­dig som teks­te­ne hun skrev tok for seg de store spørs­må­le­ne, var det ikke like mye av dette som var på plass i eget liv.

Tenkende

- Jeg var redd for å bli spurt om dette. Jeg gjor­de in­ter­vju­er om store ek­sis­ten­si­el­le spørs­mål og trod­de jeg måtte ha sva­re­ne. Det må jeg jo ikke. Mu­sik­ken er en del av et ufull­endt «Maria Sol­heim».

Hun ser ned, drik­ker litt kaffe og ser opp med et lurt smil.

- Jeg er vel­dig pom­pøs. Det har jeg all­tid vært.

Hun kik­ker ut av vin­du­et, mens høy­ta­ler­ne i res­tau­ran­ten fyl­ler våre ører med svis­ker.

- Men deg selv som per­son da? Har du fått mer svar?

- Jeg kom­mer til å fort­set­te å søke svar. Jeg hadde en sterk nai­vi­tet og den er kan­skje ikke så sterk len­ger. Det er litt trist, men fint også.

Sol­heim ten­ker litt til.

- Hva var det du spur­te om igjen, spør hun og ler.

En kon­kre­ti­se­ring er nød­ven­dig

- Om det har vært en sprik mel­lom det du syn­ger i san­ge­ne og den du er?

- Jeg har all­tid stått for det jeg syn­ger.

- El­lers så ville ikke san­ge­ne fun­gert. Jeg har ikke kom­met frem til de store opp­da­gel­se­ne, bort­sett fra at jeg MÅ ikke holde på med mu­sikk. Den de­fi­ne­rer meg ikke så ty­de­lig len­ger. På mange måter er det tryg­ge­re å ikke drive med mu­sikk, for jeg er mer sår­bar når jeg er ute med mu­sik­ken min. Men jeg vet at skul­le jeg slut­te med mu­sik­ken nå, ville jeg ha hatt en verdi uten­om. Jeg har fa­mi­lie nå.

Mamma Maria

Dat­te­ren Selma har gitt Sol­heim nytt feste. Sam­men med man­nen Mi­kael har de flyt­tet til Svel­vik, et godt styk­ke neden­for Dram­men. Tid­li­ge­re bodde ek­te­pa­ret i Mari­da­len, langt inne i sko­gen. Sol­heim har nå bodd 12 år i Oslo-om­rå­det, en by hun bare skul­le innom da hun flyt­tet nord­fra. Hun ville bo litt i Ber­gen, litt i ut­lan­det. Men nå er det Svel­vik. Og Svel­vik er bra, skal man tro Sol­heim, ikke minst kom­mu­nens slag­ord fal­ler i smak.

- «Liten og god» er Svel­viks motto, sier hun og ler.

- Det er ikke ak­ku­rat snakk om ver­dens­herre­døm­me. Det pas­ser meg fint. Det er sjar­me­ren­de.

- Hvor­dan var det å bli mor?

- Det var skum­melt, men også en vel­dig god opp­le­vel­se.

- Det har også plan­tet meg, gitt meg feste og røt­ter. Det er bra å ha røt­ter. Men det blå­ser fort­satt.

Storm

Det har li­ke­vel blåst mye verre. Sol­heim med­gir at hun i flere år har hatt det tungt. Hun si­te­rer en svensk dik­ter. Dik­te­ren for­tel­ler om to menn som snak­ker med hver­and­re. Den ene sier «en dag skal vi alle dø». «Ja», sva­rer den andre. «Men alle andre dager skal vi det ikke».

- Jeg har nok gått inn i alle da­ge­ne med den tan­ken, at i dag kan være dagen jeg dør.

- Det må da være slit­somt?

- Ja, er du gal! Vel­dig slit­somt. Mor­ge­ne­ne har i mange år vært ut­ford­ren­de for meg, for med en gang jeg våk­ner kom­mer de tan­ke­ne. Hva gjør jeg med livet? Hvor skal jeg? Det er på en måte å gi seg selv vel­dig mye fokus.

Virkelighets-tv

Så Sol­heim valg­te, i til­legg til pro­ses­se­ne på bak­rom­met, en noe spe­si­ell til­nær­ming til pro­ble­met. Med en dat­ter på ett år hjem­me med pappa, sa hun ja til å være med i kjen­di­s­ver­sjo­nen av rea­li­ty­pro­gram­met «71 gra­der nord».

I pro­gram­met ut­set­tes del­ta­ger­ne for fart, høy­der, spen­ning og ge­ne­relt ut­ford­ren­de fy­sis­ke ele­men­ter. In­gen­ting av dette er Sol­heim vi­de­re glad i. Det var også to og et halvt år siden sist hun hadde vært om­bord i et fly, så ut­ford­rin­ge­ne stod i kø. I et in­ter­vju med Dag­bla­det for­tel­ler hun at meste­par­ten av fly­tu­ren lå hun med hodet i fan­get på med­del­ta­ger Ven­de­la Kirse­bom, mens sist­nevn­te sang vugge­san­ger for henne.

- Jeg var kjempe­redd!

- Hvor­for gjor­de du det da?

- Jeg kunne ikke ha det sånn. Jeg måtte møte fryk­ten. Det fikk jeg mu­lig­het til å gjøre i dette pro­gram­met, til og med i re­la­tivt tryg­ge om­gi­vel­ser. Det at jeg hadde Selma gjor­de ikke ri­si­ko­en mind­re. Men det hele var en fan­tas­tisk opp­le­vel­se. Jeg fant ut at jeg over­le­ver mye, jeg tåler litt av hvert.

Pas­ta­en med oli­ven og to­mat­saus blir av og til rørt. Men for det meste ten­ker og snak­ker Sol­heim. Hun ser ut av vin­du­et. På hånd­led­det vises ta­to­ve­rin­ger.

Gjenbruk

I «pau­sen» har hun vært aktiv. Hun og Mi­kael hadde et Fre­tex-bryl­lup da de gif­tet seg. Dres­sen, pyn­ten, ser­vi­set, alt var fra Fre­tex.

- Bare maten og gjes­te­ne var ikke gjen­bruk, ler hun.

Sol­heim med­gir at hun er glad i Fre­tex, i al­ter­na­ti­ver.

Hun har også stu­dert lit­te­ra­tur­vi­ten­skap, til in­spi­ra­sjon og opp­byg­gel­se.

Sol­heim er vokst opp med en far som var pas­tor i pinse­me­nig­he­ten «der nord». Hun har seks eldre søs­ken. Selv har hun vært til­knyt­tet Sub Church i Oslo, men Svel­vik er litt langt unna den al­ter­na­ti­ve me­nig­he­ten. Troen er li­ke­vel fort­satt vik­tig.

- Den opp­tar mye av tan­ke­ne mine. Sam­ti­dig har jeg levd tett på men­nes­ker som har hatt en sterk tro, men som nå tar av­stand fra troen eller stil­ler store spørs­mål ved den. Det har gjort at jeg også har gått i disse pro­ses­se­ne. Men troen er vel­dig vik­tig for meg, selv om nai­vi­te­ten rundt troen har fått seg en trøkk.

- Hvor­dan var det å vokse opp som past­or­dat­ter?

- Det var i blant trøb­le­te, sier hun uten å kon­kre­ti­se­re.

- Men jeg har gjort mange po­si­ti­ve er­fa­rin­ger også som jeg er takk­nem­lig for. Pappa var all­tid vel­dig ærlig. Det å være ærlig er en sen­tral del av både det å tro og det å tvile. Han var ærlig med seg selv og med Gud. Gud tåler våre spørs­mål. Gjør han ikke det har vi et pro­blem.

Håpets år

Hun ten­ker igjen.

- Jeg tror Gud tåler spørs­må­le­ne bedre enn meg, smi­ler hun.

Maria Sol­heim er til­ba­ke som ar­tist. Hun koser seg over å spil­le igjen. Mulig det er hen­nes motto for året som har hjul­pet henne. Sol­heim har hvert år et slag­ord for eget liv.

- I fjor var det «de gode av­gjø­rel­sers år». Så det er ikke noe press i det, ler hun.

- Men det tren­ger ikke være store av­gjø­rel­ser. Jeg har uan­sett gjort mye bra i år, jeg har blant annet flyt­tet til Svel­vik.

- Når er årets motto klart?

- De har kom­met litt tregt de siste årene. I be­gyn­nel­sen var det store, vid­løf­ti­ge ting som «hå­pets år». Men det fun­ge­rer bra for meg å ha et slikt motto. Det er hel­ler ikke det samme som et nytt­års­for­sett. Bare så det er klart.

- Har du det bra, Maria Sol­heim?

- Ja, jeg har det vel­dig bra, smi­ler hun lurt.

Maria Sol­heim våk­net ofte med tan­ken om at «dette kan være d agen du dør».

(Dagen)