Kirkens møte med et sekularisert samfunn

Benedikt XVI var klar over faren som lå i det sekulariserte samfunnet, et samfunn som ikke lenger tok hensyn til behovet for den verdimessige overbygning som kristendommen representerte.

Den katolske kirke er konservativ. Fortsatt handler sentrale diskusjoner internt i kirken om det som ble bestemt ved det store kirkemøtet som pave Johannes XXIII (1958-1963) innkalte til i 1959, kjent som Det annet Vatikankonsil.

2.400 biskoper

Dette ble gjennomført i 1962-65 med 2.400 biskoper til stede. Paven hadde satt som formål å bringe Kirken i takt med samtiden. Dette var en optimistisk tid med sterk fremtidstro.

Et av slagordet for konsilet var aggiornamento, som betyr «oppdatering». Fortsatt diskuteres det både på fagteologisk og i bredere forstand hvordan det som ble bestemt på dette kirkemøtet skal forstås og ikke minst hvordan det skal iverksettes.

Ny kirkeforståelse

Noe av det viktigste som skjedde i og med Det annet Vatikankonsil var utviklingen av en ny kirkeforståelse. Kirken oppfattes fra nå av ikke først og fremst bare som en hierarkisk-juridisk institusjon, men som Guds folk og Kristi legeme.

Legfolkets oppgave ble mer vektlagt, og Kirken fremstilles ikke som identisk med Den katolske kirke. Av dette fulgte en mer økumenisk holdning overfor andre kristne kirkesamfunn, samt en tydeliggjøring av at Kirken sluttet seg til prinsippet om religionsfrihet og liberalt demokrati som styringsform. Det var snakk om en modernisering av Kirken.

Kyndig oversatt

Nettopp spørsmålet om kirkens forhold til liberalt demokrati som styringsform er temaet kirkehistorikeren Bernt Torvild Oftestad tar opp i boken «The Catholic Church and Liberal Democracy», som nylig utkom i paperback på det prestisjefylte vitenskapelige forlaget Routledge. Boken er kyndig oversatt av Erik Andvik fra den norske utgaven fra 2015, som nå kan være vanskelig å få tak i.

Den engelskspråklige utgaven er også oppdatert på den måten at den også forholder seg til pontifikatet til pave Frans (2013-).

Demokrati som styringsform kan spores tilbake til antikkens Hellas. Allerede Aristoteles drøftet ulike måter å styre samfunnet på i verket Politikken.

Det var likevel først i og med den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet at det ble etablert en stat som var fri for enhver religiøs forankring, i det minste religion forstått i tradisjonell forstand.

Arven fra revolusjonen i Frankrike førte uansett til en ny forståelse av styringen av stat og samfunnsliv.

Liberale strømninger

I og med dette oppstod den en ny situasjon for Kirken, skriver Oftestad i boken. Hvordan skulle Kirken møte de liberale strømningene, kjennetegnet ved troen på demokrati, menneskerettigheter og en frigjøring, som også innbefattet en frigjøring fra Kirken?

I den videre fremstillingen følger vi så Den katolske kirkens utprøvende forsøk på å komme til rette med de nye politiske og samfunnsmessige utfordringene som hadde oppstått, delvis ved å avvise dem, delvis gjennom forsøk på dialog og samarbeid.

Prosessen med å utvikle en tjenlig politisk teologi, som forfatteren redegjør for og drøfter på en forbilledlig oversiktlig og god måte, kulminerte med det nevnte store kirkemøtet på 1960-tallet, Det annet Vatikankonsil. Fra og med dette la Kirken eksplisitt menneskerettighetene til grunn for sitt forhold til stat og samfunn.

Pave Benedikt

Oftestad bruker mye plass i boken på den politiske tenkningen til Joseph Ratzinger, senere pave Benedikt XVI (2005-13).

Benedikt XVI var klar over faren som lå i det sekulariserte samfunnet, et samfunn som ikke lenger tok hensyn til behovet for den verdimessige overbygning som kristendommen representerte.

For ham var det helt nødvendig for utviklingen og bevaringen av et godt samfunn, at grunnlaget for dette forente innsikter fra vitenskap, etikk og kristen tro.

Forfatterens gjennomgang av Ratzinger/Benedikt XVIs politiske tenkning er kanskje den aller mest interessante delen i en også ellers høyst innholdsmettet fremstilling.