Kevin Max vil ikke være i kristen-boks
20 år etter monsterhiten «Jesus Freak» er Kevin Max åpen for å restarte rocketrioen dc Talk. Men han trives best solo.
– Er du lei av å snakke om dc Talk?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Det er bare det at det er gammelt nytt. Det er lenge siden.
En svartkledd Kevin Max lener seg på bordet og klør seg litt i skjegget han har spart på. Han nærmer seg 50 år, men har fortsatt den gjenkjennelige, blonde hårsveisen.
Max har hatt en lang reise som person, kristen og musiker. Fra 1987 til 2001 banet han veg for en ny type kristen populærmusikk som en av tre vokalister i rap og rocke-gruppa dc Talk.
Kjører solo
Nå er det 20 år siden gruppa slapp albumet og sangen «Jesus Freak». Det er den viktigste kristne pop-plata noen sinne, slo nettstedet Christianity Today nylig fast.
Siden gruppa tok permanent pause har Kevin Max gitt ut en rekke plater som soloartist, skrevet dikt og prøvd seg som skuespiller. I fjor ga han seg etter to år som vokalist i det kristne rockebandet Audio Adrenaline. Der var han mest for å bidra til veldedighetsprosjektet « Hands and Feet» som tar seg av foreldreløse. Men Max liker seg best som soloartist.
– Da kan jeg være meg selv, og trenger ikke bekymre meg for hva et selskap eller manager vil si jeg skal gjøre på scenen. Vi skilte veier og er fortsatt venner.
Noen reunion av dc Talk er det ikke store planer om enda. Max er klar, men venter på tilbakemelding fra de to andre, Michael Tait og Toby (Mac) McKeehan.
– Jeg har sagt at jeg er åpen for det, men på et tidspunkt blir det kjedelig - skal vi gjøre det, eller? Vi må få med de to andre karene, sukker Max.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skeptisk til Skriften
Forrige helg stod amerikaneren på scenen både i Bjerkreim samfunnshus i Rogaland og Pinsekirka Filadelfia i Ålesund.
I Ålesund fikk publikum høre dc Talks største hits og Max' egne låter, gamle og ferske. Også en enkel pianoversjon av den engelske folkesangen «Greensleves» fikk plass på repertoaret.
– Hvordan har reisen vært fra dc Talk til solokarrieren du har nå?
– Jeg er nesten 50 år gammel og elsker livet. Jeg blir kjent med mange, reiser verden rundt og lager plater. Jeg har fire barn og er en glad mann. Og jeg har det best når jeg skaper, skriver og synger i studio.
– Jeg har lært mye av både tøffe og gode tider. Relasjonen min til Gud har sine opp- og nedturer. Gud er alltid der og jeg har alltid følt et nært forhold til Gud, men har mine tvil om ting og situasjoner når det handler om kristne og kirken. Iblant til og med om Skriften. Av og til leser jeg noe jeg ikke nødvendigvis er enig med, og prøver å finne ut og forstå det, sier Max.
– Hva da, for eksempel?
– Som når jeg leser et avsnitt jeg ikke opplever gjelder nå. Skriftene er skrevet for mange, mange år siden og plukket ut av mennesker.
– Hva holder deg i troen?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Jeg kan se at Gud virker gjennom nåde. Det er tro, enten tror du det eller ikke. Jeg lytter til tegnene som er der ute, i Guds skaperverk. Jeg tror på Gud og at han har mye nåde og kjærlighet for oss, sier Max.
Kun bedre enn heismusikk
Men artisten har lite til over for «kristen musikk»-stempelet dc Talk fikk i sin tid.
– Vi bidro aldri kun til kristen musikk, men til musikk, punktum. Og så ble vi bare satt i bås som kristen musikk. Da var jeg ung og tenkte at det var slik det var, men nå kjemper jeg mot det.
Selv lytter han mest til vanlig populærmusikk.
– Kristne artister jeg lytter til er mye eldre, som Rich Mullins, Larry Norman, The 77s og Charlie Peacock. Ellers hører jeg ikke så mye på kristen musikk.
Han kan gjerne kalles «en kristen som lager musikk». Men si for all del ikke at han lager «kristen musikk». Dét mener han er verdens minst interessante sjanger. Kjedelig, rett og slett. Bare heismusikk er verre.
– Ser du noen lyspunkter?
– Klart det, i blant er det et lovende band som kan ha stort potensial.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Men du snakker med en mann som ble født i 1967, så jeg er påvirket av 70- og 80-tallet.
Skyggelek
Til hans forrige utgivelse gikk Max helt tilbake til 1920-tallet for å hente sanger. Plata «Starry Eyes Surprise» som kom i august. Der covrer han kjente crooner-sanger over temaet «nattens uskyld».
– Hvorfor lager du denne type album?
– Jeg ville lage en plate som fokuserte på stemmen og gir meg plass til å synge. Når du synger jazz sammen med et piano eller cello kan du høre deg selv mye bedre enn med et rockeband. Jeg følte jeg ikke hadde det i meg å skrive et helt album i den sjangeren.
I fjor ga han ut plata «Broken Temples», og skriver for tiden på et helt nytt album. Max lover mer rock 'n' roll, eksperimentell rock og litt synt og elektronisk «egde». Albumet skal hete «Playing Games with the Shadow», røper han. Han lager gjerne tittelen først, og så kommer resten etter.
– En tanke er at det kan handle om å finne ut av seg selv, analysere seg selv. Det kan også være å finne ut av hva som er «der ute», at du leter etter svar et annet sted enn tidligere, ikke nødvendigvis i «mørket». Men hele eksistensen vår er basert på lysglimt. Ikke alle er gode hele tiden, stående i lyset og skinne. Ofte er vi i mørket eller skyggen.
Han synes at flyktningstrømmen til Europa og Paris-terroren forrige uke er trist og vanskelig.
– Du må handle, du kan ikke bare sitte og snakke om det. Vi må finne ut hva vi kan gjøre som planet for å hjelpe hverandre, sier han engasjert.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han forstår hatet folk har mot IS, men understreker at «de er folk de også».
– Hvordan kan vi nå inn til dem og prøve å endre dem? Jeg hater å tenke at den eneste måten å endre situasjonen på er å ødelegge dem. Det blir litt som med Hitler og nazistene. De ville lage denne overlegne rasen og begynte å utrydde folk. Det er bare ikke måten å gjøre det på.
Kevin Max
Vokalist, låtskriver, og poet.
Født i 1967 i Grand Rapids, Michigan i USA.
Gift for andre gang, og far til fire barn.
Tidligere med i dc Talk sammen med Toby McKeehan og Michael Tait. De gav ut fem studioalbum sammen.
Debuterte som soloartist i 2001 med 14 egenskrevne låter med bruk av world music, progressiv rock og pop.
Spiller hovedrollen i den kristne filmen «The Imposter». Har gitt ut flere diktsamlinger.
Fire kjappe
Favorittmat? Sushi.
Største forbilde? Forfatter Brennan Manning, som skrev mye om nåde.
Hva angrer du mest på? Akkurat nå - å ha latt skjegget vokse. Jeg ville skremme ungene mine, haha.
Din største drøm som barn? Å være en sanger. Og å skrive en roman. Jeg har gjort begge deler.
