«Hvor kristen er du?»

Da jeg så at Gunnar Staalesen var klar med et fjerde bind i bergenshistorien sin, tenkte jeg at det skulle bli spennende å finne ut av hvilken plass han gir kristen tro i skildringen av samfunnsutviklingen de siste par tiårene.

I forbindelse med årtusenskiftet skrev Staalesen tre romaner («1900. Morgenrød», «1950. High Noon» og «1999. Aftensang») hvor han beskrev 1900-tallet. For en som bare opplevde de to siste tiårene av dette århundret, var her mye både spennende og lærerikt å lese.

Handlingen er lagt til Staalesens hjemby Bergen, men bøkene er også en skildring av det norske samfunnet. Slik er det og med oppfølgeren «2020. Post festum» som utkom i fjor.

Peter Paulus

I de første bindene beskriver Staalesen bedehusbevegelsen, som spilte en sentral rolle i samfunnet på 1900-tallet. Fortellingene var perspektivrike, men ikke skjønnmalende. Blant annet fikk leserne del i flere episoder med den uhederlige forkynneren Peter Paulus Haga. Han het altså ikke bare Peter, men faktisk Peter Paulus – som for å understreke ytterligere det hyklerske i en tilsynelatende sterk åndelig profil, kombinert med en vedvarende upassende omgang med kvinner.

Det jeg mest av alt sitter igjen med når det gjelder skildringen av det religiøse i det fjerde bindet, er at sekulariseringen har kommet lenger. Det religiøse har dermed inntatt en mindre sentral plass i samfunnslivet.

Nå fungerer det mer som en kilde til referanser om fortiden. Vi møter folk som har forlatt barnetroen, for eksempel folk som en gang var aktive i Laget. I en av dialogene mellom noen av politifolkene som spiller sentrale roller i fortellingen sier den ene:

«Spør du meg, hadde verden sett bedre ut uten religioner. Innerst inne vet vi det jo godt alle sammen. Gud er død. Gud finnes ikke og har aldri gjort det.» Men da svarer en av kollegene kontant: «Snakk for deg selv». Så helt avklart blir ikke religionens plass i livet og samfunnet, og det blir den antakelig aldri.

Sekulariserte muslimer

Interessant nok er det nå snarere blant noen av de norske muslimene at spenningen mellom det strengt religiøse og det moderne utspiller seg. Dette blir også en sentral del av fortellingen i det store og hele.

At nordmenn har blitt mer sekulære, overrasker knapt noen. Men hvor sterkt klarer sekulariseringskreftene å dra på de muslimske innvandrerne, som kanskje er født i Norge, men som likevel har med seg kulturelle impulser fra sine foreldres eller besteforeldres hjemland?

Å være tett på

Å skrive samtidshistorie er utfordrende på den måten at etterpåklokskapen ennå ikke er tilgjengelig. Likevel er det tankevekkende å følge Staalesens skildringer både av 11. september, finanskrisen og 22. juli – som noen av de sentrale hendelsene i denne historiske perioden.

Gjennomgående klarer forfatteren å knytte hendelsene til fiktive lokale figurer som lar leseren fornemme litt av hvordan det må ha opplevdes å være tett på. Dermed er romanen både medrivende og lærerik.

Et godt stykke ute i boken er det en av karakterene som utbryter at «Festen er over», med tanke på den norske velstandsutviklingen. Det er likevel ikke noen dyster samfunnsbeskrivelse Staalesen gir. Men kanskje blir selve tittelen på denne boken likevel stående som mer talende enn vi liker å innse.

Familien Lavik

Han er også innom familien Lavik, som var sentrale i etableringen av både Dagen og Kristelig Folkeparti. Han nevner den ene Johannes Lavik, han som grunnla nynorskavisen Gula Tidend, men nevner ikke den andre Johannes Lavik, førstnevntes nevø, som var Dagens første redaktør. Men han konstaterer at av de to avisene er det bare Dagen som har overlevd.

I kriminalsaken som utgjør en hovedtråd i boken, er noen muslimske ungdommer blant de mistenkte. Når politiet spør dem om hvilken plass religionen deres har for deres holdninger og handlinger, svarer en av dem med å spørre en av politifolkene: «Hvor kristen er du?» Den muslimske ungdommens poeng er å få frem at de to er omtrent like sekularisert, men fra hvert sitt utgangspunkt.

Skjønnlitteratur er en viktig kilde til å forstå samtidens kultur og verdier. «2020. Post festum» fungerer slik. Det betyr ikke at alt er sagt, men det som er sagt, er verdt å få med seg. Når man kjenner sentrale utviklingstrekk i det samfunnet han befinner seg i, har man et bedre utgangspunkt for å vise hvordan kristen tro kan bidra til god samfunnsbygging.