De tolererte, utstøtte, utryddede og de som overlevde

Da oppgjøret kom, var det også mange som fant det ubehagelig å søke erstatning. I enklete familier førte det til at noen søkte om erstatning, mens andre unnlot fordi de var redde for å bli stemplet som jøder.

Etter Marte Mich e lets bok «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge, varslene, unnvikelsene, hemmelighetene» har det vært en omfattende debatt. Mange har tatt boken som en kritikk av hjemmefronten og sett på den som ufine dårlig underbygde påstander om at man visste. Det er ikke å legge skjul på at antisemittismen i Norge var sterk også blant mange anti-nazister.

Antipatien mot jødene hadde flere begrunnelser. Dels at de ikke innordnet seg det nasjonale fellesskap ved å holde på sin egen religion, språk og kultur. Jødene var for mange sosialister representanter for den internasjonale kapitalismen og utbyttere av småkårsfolk. De var etter et slikt syn urbane uproduktive pengeflyttere. For andre representerte jødene den internasjonale revolusjonære sosialisme. De to tilsynelatende motstridende synene så begge på jødene som internasjonalister som truet lokale og nasjonale fellesskap. For NS og de tyske nasjonalsosialistene var det logisk å se på kommunister og den internasjonale kapitalismen som en jødisk fiende. Mange som sto fjernt fra nazismen delte disse holdningene.

Alle visste om nazistenes hatske utfall og forfølgelser av jøder. De store ødeleggelsene av jødiske institusjoner og forfølgelsene av jøder under krystallnatten i 1938 levnet ingen tvil om at de var utsatte. Alle visste at jødene i Norge var utsatte etter at landet ble okkupert i 1940. Allikevel var det nordmenn og det var jøder med norsk statsborgerskap. Minnestøttene etter krigen bærer også preg av denne holdningen. Jødene var en egen kategori. Enkelte steder har de vært helt utelatt. Under kampene på Dovre falt nordmannen og jøden Max Ivar Gittelsen den 16 april 1940. Han deltok som frivillig hjelper ved en militær avdeling. Gittelsen har fått en grav på den jødiske gravplassen i Oslo, men er ikke navngitt på minnestøtten over falne på Dombås.

Under jødeaksjonen var flere av motstandsbevegelsens dobbeltagenter i Statspolitiet med. Den mest kjente av dem var politiinspektør Knut Røed ved Oslo-politiet. I rettsoppgjøret etter krigen ble han frikjent på bakgrunn at han var dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Røed organiserte politiaksjonen mot jødene i Oslo. Hva han visste om deres videre skjebne er omdiskutert, men det er klart at han sørget for en effektiv organisering av arrestasjonene. Jødene var lite betydningsfulle brikker i krigens sjakkspill. Røed hevdet selv at han ikke kunne vite hva som skjedde etter at jødene ble uttransportert.

Han var kontakt for hjemmefronten, og blir av noen opplevd som en god patriot og av andre som politimannen som aktivt var med på folkemordet på de norske jødene. Han ble aldri dømt for landssvik, det kunne ha avslørt hans arbeid for hjemmefronten dersom det han visste om jødearrestasjonene hadde blitt brukt for å varsle dem. På HL-senteret på Bygdøy er det en statue av ham i uniform der han gjør nazihilsen.

Også for mange jøder var det utenkelig at nazistene skulle samle inn gamle, kvinner og barn. I mange familier, og familien til den tidligere høyrelederen Jo Benkow er et eksempel, flyktet mennene, og kvinner og barn ble igjen. Det førte til at mennene overlevde, og de som ble igjen ble drept i utryddelsesleirene. Mange av dem som overlevde har hatt livslange grublerier om dette. I samtaler med Markus fra Elverum var han sterkt preget hver gang vi snakket om søsknene og dem som kunne ha flyktet. Selv hadde han forstått nazismens grusomheter, men aldri trodd at de kunne gå så langt.

Markus deltok i mange år på veteransamlingene for politistyrkene fra Sverige. Han og broren hadde kommet seg over grensen til Sverige. Moren, faren og tre søsken omkom i Auschwitz. I 1945 ble han i Sverige lengre enn resten av dem han tjenestegjorde sammen. De var redde, sa han til meg, for at folk ville gi jødene skylden for krigen. De ville vente med hjemreisen for meg som var jøde.

«Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli satt til å kjøre rundt en j… jødekjerring sa politimannen som var med oss da vi skulle se etter sakene våre». Historien er fra avdøde Halvor Mørk fra Lillehammer. Moren hadde nordafrikansk bakgrunn og hadde vært mistenkt for å være jøde, faren var norsk. Under krigsårene satt moren en periode i fengsel. Faren tjenestegjorde i de norske styrkene i Storbritannia, og tre barna i familien var plassert rundt hos farens slekt. Familiens hus ble rekvirert av tyskerne, og eiendelene spredt rundt, og mye til ansatte I statspolitiet og NS-medlemmer. Halvor, som han het, opplevde antipatien mot mistenkte jøder som sterk i årene etter krigen. Eiendelene de hadde hatt, fikk de igjen når det fantes navn inngravert på skjeer eller brodert på håndklær eller sengetøy.

I august 2018 fikk vi minnesteiner på Hundorp over Karpol-familien. Det var en jødisk jordbrukerfamilie som ble drept i Auschwitz. Alle eiendeler ble solgt på auksjon lokalt og jorda overtatt av andre. Svært mange i bygda var med på auksjonen. Støtten til lensmann Hammer, som hadde foretatt arrestasjonene, var stor etter krigen. Det var underskriftskampanje for å få ham tilbake i stillingen som lensmann.

Først i 1999 vedtok Stortinget en restitusjon til de norske jødene. Oppgjøret hadde en individuell og en kollektiv del. Mange av dem som hadde overlevd krigen var for lengst døde. Det eksisterer familiehistorier om store problemer med å få tilbake beslaglagt eiendom og eiendeler etter krigen. Mange tok aldri det ubehaget. Da oppgjøret kom, var det også mange som fant det ubehagelig å søke erstatning. I enkelte familier førte det til at noen søkte om erstatning, mens andre unnlot fordi de var redde for å bli stemplet som jøder.